Garmin Connect - QuickDraw på steroider

Garmin Connect - QuickDraw på steroider

QuickDraw er Garmins versjon av live-kartlegging der dybdekonturer tegnes opp på plotteren mens båten kjører, via Garmin Connect kan dette deles og forbedres.

Vi har skrevet om selve QuickDraw-teknikken (QD) før, den artikkelen kan du lese HER. Hvis du har en nogenlunde ny kombimodell (kartplotter og ekkolodd) fra Garmin kan du sannsynligvis oppdatere softwaren i den så den blir kompatibel med QD. Før du starter å logge kan det være lurt å lese DENNE artikkelen om logging og båtens hastighet.

Når du så sitter der i båten din, mens kartplotteren fylles opp av fine dybdekonturer, kommer du til å bli sulten på mer. Det er nesten litt morsomt hvordan det å få tilgang på kvalitetskart bare fører til at man vil ha enda mer. Så hvordan forbedre sitt eget QuickDraw-kart?

Svaret på det er Garmin Connect. Connect er Garmins skybaserte nettløsning for lagring og deling av data, og for de som bruker Garmins produkter i idretter som løping og sykling er dette kjente saker. Garmin Connect er i prinsippet det samme som GoFree-løsningen til Lowrance og Simrad, selv om layouten er svært forskjellig. Her kan man laste opp ymse data, dele de, sammenlikne og se utviklingen på sin løping, sykling, skiløping og så videre. Men du kan også laste opp Quickdraw.

For å bruke QD må du som nevnta ha en kompatibel modell med oppdatert software, og så må du ha et minnekort i kombienheten din. Du kan bruke Garmins kartbrikker, eller en tom brikke. Når du putter en tom brikke med QD-logging i en PC ser det slik ut:
Quickdraw-mappen
Av disse filene er det QD-mappen (rød firkant i bildet over) du skal klikke deg inn på. Da kommer du hit:
Contours-filen er nøkkelen
Mappen inneholder det du ser på plotteren din, men dette er ikke interessant i denne omgangen. Derimot er filen ContoursLog.svy (rød firkant i bildet over) den vi skal bruke for opplastingen til Garmin Connect.

Gå til Garmin Connect og logg deg på eller opprett en bruker. Det spiller ingen rolle om du går til den norske siden eller den internasjonale, du ender på samme sted uansett. Via dashboard-knappen kommer du hit, og det er her morroa begynner:
Her kan du laste opp din QuikDraw-fil.
Bildet er selvforklarende, du trykker der det står at du skal trykke, og så finner du igjen ContoursLog.svy-filen vi så på nettopp. Filen er liten, så den lastes fort opp selv på en dårlig internettlinje.

I følge Garmin skal du nå slette ContoursLog.svy-filen fra minnekortet ditt. Her er jeg ikke helt enig med Garmin, jeg vil heller anbefale å lagre den på PCen din i en mappe med dagens dato som navn, så du har backup hvis noe skulle skje med Connect. Men filen må uansett bort fra minnekortet ditt.

Til venstre i bildet over ser du en hel del rødfarge. Rødfargen markerer steder hvor andre har lastet opp sine QD-filer, og etter en liten stund dukker også din fil opp på kartet. (For min lille test tok det ca 3 minutter.) Så kan du zoome inn der du vil, og laste ned en sum av dine og andres filer. Øverst i kartbildet har du et tannhjul, trykk på det og menyen under kommer opp:

Kartmeny
Her kan du velge om du ha Bings satelittbilder som bakgrunn, eller Bings kart. (Jeg har valgt satellitt.) Trykk på "Gå til hel side" og du får opp et større kart:
Stort kart
På bildet over kan du både laste opp direkte (rød firkant) og velge område for nedlastning (grønn sirkel). Trykker du på nedlastning kommer du hit:

Laste ned fra Connect
Tilpass området du skal laste ned filer fra ved å dra de hvite sirklene, og så er det bare å laste ned, putte minnekortet i plotteren og komme seg ut på tur igjen for å logge mer.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/29/2016
Buksevann 22.10.16

Buksevann 22.10.16

Buksevann er selvfølgelig et fiktivt navn, et navn vi bruker her siden dette vannet fortsatt sliter med ulovlig fiske.

Jeg har vært her en gang før, lenge før jeg startet bloggen. Da var det isfiske det gikk i. Målet den gangen var å få sik, en fisk jeg fortsatt ikke har på artistlisten min. Siden den gangen har bestanden av sik i vannet gått ned, og bestanden av mort har gått gjennom taket etter at en eller annen fant det for godt å slippe ut mort der for noen år siden. Verden er dessverre besudlet med endel idioter, og flere av de fortsetter ufortrødent videre.

Men nok om fortiden. I dag skulle jeg være med Dag, medblogger og i likhet med meg stadig på jakt etter både abbor og gjedde. Dag har hatt noen turer her i år, sammen med den (foreløpig) siste av trekløveret som skriver på Team Colibri. Tredjemann Lars er rutinert og en del av grunneierlaget, og har dessuten en båt der vi fikk låne. Noen tips på veien fikk vi også. 

På utstyrsfronten stilte jeg med portabelt ekkolodd og kartplotter, en haspelstang for jiggfiske etter abbor og en multiplikatorstang for dropshotfiske etter abbor. Haspelstangen finner du en testrapport på HER og multiplikatorstangen gikk jeg igjennom HER.

Det var noen minutter å gå fra bilen og til båten, så det var greit å ikke la utstyrsmanien ta helt overhånd. Dag hadde med omtrent det samme, men en tyngre stang for gjeddefiske var også med i hans arsenal. Vi ankom vannet rundt 13.30 og la straks ut for å utnytte de få timene med dagslys som gjenstod av høstdagen.

Allerede på den første plassen vi stoppet var det liv. Jeg fikk raskt to sniper (små gjedder) på dropshot, en rosa DAM Effzett V-tail. Så tok Dag årene fatt igjen og vi rodde rundt og logget litt for det kommende dybdekartet på dybdekart.no før vi ankret opp ved en spennende kant hvor det var godt med både forballer og større enkeltekko rett utenfor kanten.
Snipe
Der fikk jeg nok en snipe, før jeg mistet hele dropshot-riggen min i kjeften på en gjedde som kjentes ut som den var rundt 3-4 kg. Dag var borti fisk han også, men begynte å se litt frustrert ut der fremme i båten.

Gjedde på størrelse med underarmen min går man fort lei, så vi lempet ut hver vår jigg av modell større og begynte å dorge mens vi logget. Det vi så av fisk på ekkoloddet var veldig konsentrert rundt enkelte plasser, typisk på steder med stor dybdeendring. (Vannet er forbausende dypt, med veldig klart definerte kanter flere steder.) Det var ikke bare alle de små gjeddene som sendte oss ut på dorgetur, været var også en faktor. Skikkelig sur nordavind, 2-3 plussgrader og snø i luften som avvekslet med sludd gjorde sitt til at det var godt å ro litt. Shortssesongen er definitivt over selv om vanntemperaturen ikke var så gal med 7,5-8,3 grader ca 50 cm under overflaten.

Vi la oss til midt på en grunne hvor Dag og Lars har hatt bra fiske før. Lokalkunnskap skal man ikke kimse av, for Dag fikk raskt en mindre abbor på en Storm Makan som du ellers finner en fyldig beskrivelse av HER. Den jiggen er Lars sin store favoritt for abbor, og han hadde lagt frem noen for oss bare for at vi skulle bli like overbevist.
Makan til jigg.
Jeg vekslet på å fiske dropshot og mer aktivt med shadjigg. Sær som jeg er, var jeg fast bestemt på å bevise at det ikke bare er Makan som leverer. Men da Dag fikk fisk igjen begynte jeg å bli usikker. Denne var bedre, merkbart mer stangbøy i Dags Okuma One med tydelige hoderistninger vitnet om en bedre abbor. Fisken oppførte seg litt rart, den var først skikkelig sinna, så kom den inn pent før den stilte seg under båten noen sekunder. Min erfaring med stor abbor stemmer med at de stiller seg på bunnen under båten og stanger litt, men denne ga se bare helt plutselig og vips var den ved båtsiden. Jeg ble såpass paff over den korte fighten at jeg ikke hadde håven klar, så Dag måtte ordne seg selv.

Det viste seg å være en usedvanlig flott abbor. Bildene viser ikke helt størrelsen, for den var rene fotballen med sprengfylt mage. Vi oppdaget fort at ingen av oss hadde med utstyr for å måle og veie, litt surt når Dag klinker til med en opplagt personlig rekord. Endelig over kiloen på abbor!
Grattis!
Så store abbor bør man absolutt slippe pent tilbake, og det gjorde vi selvfølgelig.
På gjensyn
På bildet over ser du hvor rund denne abboren egentlig var. Hun svømte heldigvis tilbake til dypet etter en liten pustepause i overflaten.

Så var det min tur til å kjenne på en brukbar abbor. En rød Relax Kopyto på ti grams skalle gjorde utslaget.
Endelig
Den var hakket mindre enn Dags fotball, men uansett kjærkommen. Den ble dessuten fulgt av enda en som var litt mindre. Denne tok på dropshot.
Det vil ingen ende ta.
Det ble flere abbor enn disse. Noe som slo meg var hvor store fargeforskjeller det var på fiskene på samme plass. Se for eksempel på disse to.
Fargerik

Blass
Noen var blasse i fargen, med klare finner, mens andre så mer ut som det var fra et skogstjern med fargesprakende finner og dyp grønne sider med klare sorte tigerstriper. Felles for alle var at de var trinne og gode i magen, årsaken ble tydelig da jeg fikk min dagsbeste.
Min toppnotering
Hun spyttet ut små mort.
Originalen, og kopiene.
Bildet over viser dagens vinnerjigger sammen med det som sikkert medfører de trinne aborrene.

Vi avsluttet dagen med litt mer logging og dorging, før det plutselig ble mørkt som i en sekk. Heldigvis hadde vi ikke glemt hodelykter, så det gikk greit å finne igjen bilene.

Det er ting som tyder på at vannet er på bedringens vei fiskemessig. For min del ble det et positivt bekjentskap allerede fra starten, klart vann og variert undervannstopografi er ting jeg liker. Så får vi håpe det gode arbeidet man har lagt ned her følges opp med mer oppsyn og kontroll, så ikke alt renner ut i sanden. Det er ikke tvil om at vannet er tungt belastet av mennesker som ikke følger reglene, og stort sett bare etterlater seg søppel til grunneierne. Hadde jeg hatt eierskap til dette hadde jeg gått hardt til verks for å bli kvitt ulovlighetene.
Vi håper disse får leve videre

Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/24/2016
Dropshot i ferskvann - teori og praksis

Dropshot i ferskvann - teori og praksis


Høsten er her, og med det passer det å kikke på en teknikk som tillater sakte fiske. Enn så lenge har det vært bra fart i fisken her på Østlandet men når vanntemperaturen faller ytterligere, eller nordavinden uler, kan det være fordelaktig å fiske bunnært og sakte. Da kan dropshot være tingen.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/21/2016
Oppdagelsesferd med fiskestang og barnevogn.

Oppdagelsesferd med fiskestang og barnevogn.

Den som intet våger, intet vinner. Jeg våger meg på å teste nye vann og vann jeg ikke har besøkt på lenge. Her følger en liten oppsummering av vann Eine og jeg besøkte i pappapermen.

Stovivannet 12.10.16


Stovivannet/ Stovivatnet/ Ståvivannet ligger i Bærum, på kanten av Vestmarka og i et idyllisk kulturlandskap. Vannet er stedvis lett tilgjengelig, særlig i nordenden hvor det er kort gangvei fra bilen til vannet.

Før jeg la turen hit gjorde jeg litt research, så jeg visste at vannet (minst) huser fiskeartene gjedde, abbor og mort. Det skulle visstnok være mye smågjedder, med muligheter for kilosabbor. Google og søk som "Stovivannet fiske" og "Stovivannet fisk" ledet ikke til så mye, men litt fant jeg da. Når jeg gjør slik research for steder jeg aldri har vært, er jeg ikke ute etter GPS-posisjoner for folks personlige rekorder, hva den tok på og når. Jeg prøver å danne meg et bilde av vannet som biotop, artssammensetningen og mulige fiskeplasser. Skal jeg for eksempel ta med utstyr for gjedde, ørret eller abbor? Hva er den primære byttefisken? Er det områder med ferdselsrestriksjoner eller fiskeforbud?
Researchen ledet til utstyrsvalget.
NVE sitt dybdekart kan sees via dybdekart.no og hinter om at vannet er rundt 15 meter på det dypeste. Dessverre ga ikke det dybdekartet meg så mye mer, til tross for at det er logget opp i en tidsalder hvor jeg må forutsette at de brukte ekkolodd og GPS.

Siden jeg må ha med barnevogn rekognoserte jeg også på Norgeibilder.no og kartet på gulesider.no både med tanke på fiskeplaser uten for mye vegetasjon, og grusveier gode nok for barnevogn.

Stovivannet
Med tanke på fisking så den sydvestre enden best ut. Ingen eller lite vegetasjon som ville skape problemer ved fiske fra land, og bratt helning ned mot vannet som igjen tyder på en viss dybde ute i vannet. Dog så jeg bare stier her, og ingen av de så ut til å være egnet for barnevognen. Så den enden får heller utforskes med bæremeis i neste runde. Men i nordenden var det en gruslagt sti ned mot vannet, rene autostradaen for en barnevogn.

Mulige fiskeplasser i nordenden.
I nordenden så det ut til at det også var greit å parkere, så da var dagens turmål satt. Det gikk fint å trille ned til brygga, men den andre plassen jeg hadde sett meg ut var utilgjengelig med barnevogn.
Vakker utsikt fra brygga på Stovivannet.

Ytterst på brygga er det cirka to meter dypt, og sikten i vannet var mye bedre enn jeg fryktet etter å ha sett all vegetasjonen på flyfoto. Under et sjeldent øyeblikk nådde noen solstråler frem til meg, og da så jeg bunnen ytterst på brygga. (Den var primært dekket av tomme ølbokser, så noe vakkert syn var det ikke.) 

Fisket var helt dødt. Siden jeg så at det var mye vegetasjon også under vann, startet jeg med popper (IMA Popkey 80), gikk over til vibrerende hard-bait (IMA Rock N` Vibe 17g) før jeg avsluttet med diverse jigger. 7,5g hode virket perfekt, selv ved kast rett ut. Det ble fort klart for meg at undervannsvegetasjonen slutten noen meter utenfor brygga.
Dette ble det endel av
Etter at Eine våknet, tråkket vi litt rundt for å se om vi kom ned til vannet andre steder i nærheten av brygga, uten å lykkes videre med det.

Konklusjon: Jeg kommer muligens tilbake, isfiske bør være ideelt her utenfor vegetasjonsbeltene.


Strømsdammen 13.10.16


Strømsdammen i Holmenkollåsen er et av min barndoms fiskevann. Vannet inngår i OFAs fiskekort, se deres beskrivelse av vannet HER. I følge beskrivelsen ser vannet ut til å fortsatt være dominert av ørekyte og undermåls ørret, OFA anbefaler at all fisk tas opp. Noe som er med på å gjøre Strømsdammen spesiell, er at det er et av få vann med dokumentert gyting av ørret i stille vann. Dette, sammen med at ørret er dammens eneste predator av betydning, fører til overbefolkning av ørret. Jeg pakket derfor om litt i forhold til turen til Stovivannet, abborjigger ble skiftet ut med små sluker.
Strømsdammen - fiskesteder
Skjermbildet over av Strømsdammen er fra Norgeibilder.no. Rød sirkel viser demningen, med sitt lett tilgjengelige fiske. Blå sirkel viser min barndomms lille hemmelighet, en grunn lone hvor det alltid stod en ørret eller to. Grønn firkant er dammens beste fiskeplass, bratt og steinete så komplett umulig med barnevogn. Det er forøvrig i det området ørreten gyter.
Fremme ved demningen.

Dagens bestykning
Jeg så to vak, hadde ett napp (på IMA Rock N` Vibe) og så våknet junior og det var på tide å gi seg.
Vakkert var det
I den lille kulpen på nedsiden av demningen var det forresten liv, to små ørret pilte frem og tilbake der. Det ene vaket jeg så i selve dammen var et skikkelig plopp-vak og fant sted rett utenfor den lille hytta.

Konklusjon: Strømsdammen er fortsatt et barnevennlig sted, men det er nok også det hele.

Etter at vi var hjemom skiftet vi fra vogn til bæremeis og gikk ned i Holtekilen rett nedenfor oss. Jeg har bevisst unngått Oslofjorden de siste dagene, delvis fordi vi har vært der mye den siste måneden og delvis fordi nordavinden har gitt elendig fiske. Men nå skulle vi teste hvordan det gikk å fiske mens Eine satt i bæremeis.

Det gikk særdeles bra, så lenge jeg var i bevegelse. Stoppet jeg opp ble det litt klaging. Det gjaldt å kaste ut, og så gå sakte bortover mens jeg sveivet inn. Her fra en liten pause i gåingen.
Pust i bakken
Mellom Veritas og Henie Onstad (Høvikodden) er det forresten en flott bukt, men akkurat i dag snudde vi her. Jeg ville hjem og sjekke at junior hadde det varmt og godt, og for det må han kles av.
Sjøørretplass?

Steinstjernet 14.10.16

Steinstjernet har stått på listen over vann jeg "må" teste helt siden Thomas logget det opp så vi fikk dybdekart for tjernet på dybdekart.no. Du kan se det selv HER. Fra googling vet jeg at vannet har både abbor og gjedde samt diverse byttefisk, og siden det var jeg som behandlet loggene fra Thomas har jeg sett at det er en hel del fisk der. Det er ikke fiskekort for dette tjernet.
Steinstjern via dybdekart.no og Google Earth
Hva slags fisk det var endel av sier dog loggene lite om, vi gjorde uansett et forsøk. Vannet skal ha både mort, suter og karuss, uten at det hjelper meg så mye. Det var ikke meiting vi skulle holde på med nå. Men det var forbausende mye vaking, og siden jeg så flere av fiskene som vaket kan vi fastslå at det er endel små ørret her. Fiskingen ellers ga meg null og niks.

Det støyer endel fra veien, men på den positive siden er det ganske greit å komme til langs hele siden som vender mot veien. På motsatt side er det en sti, og det gikk greit å komme til flere steder der også men da med bæremeis.

Konklusjon: Jeg kommer neppe til å tråkke ned bredden her i fremtiden. Men kanskje man skulle tatt en meitetur en sommer, med en foringskampanje først? Karrus og suter er spennende fisker.

Bogstadvannet 14.10.16

Siden jeg gikk lei Steinstjernet tok vi turen til Bogstadvannet. Målet var egentlig ikke å fiske, men å teste en av de nye dropshotjiggene jeg kjøpte hos M&M i høstferien. DAM Effzett Power V-tail i 10 centimeter og fargen Red Head (den er da mest rosa?) så så spennende ut i pakken sin at jeg bare måtte teste den. Siden dropshotutstyret lå i bilen ruslet jeg ned til bryggene med Eine i bæremeisen for å teste nykommeren litt i vannet. 
DAM Effzett Power V-tail
Jiggen danset rundt helt nydelig, noe av det bedre jeg har sett. Den er akkurat passe stiv i fremparten til å ligge vannrett ut fra kroken, samtidig som de bakerst 3/4-delene av kroppen er veldig myke. Her tror jeg vi har en vinnerjigg for fremtidige turer. Siden vi bare skulle se fort på en jigg, lot jeg kamera, mobil, vekt og annet utstyr ligge igjen i bilen. Men når vi først var nede ved bryggene, kunne vi like gjerne rusle bort til en odde hvor jeg tidligere hadde fått litt abbor ved isfiske.

Abborplass i Bogstadvannet.
Der fikk vi selvfølgelig en helt ok abbor på cirka 400g på det første kastet. Abboren hadde noen utrolig flotte farger med mye rødt i, så jeg forbannet meg selv for at vi ikke tok med speilrefleksen. Det ble heller ingen flere kast, for Eina ga klar beskjed om at han var lei og sulten mens abboren svømte tilbake der den kom fra.

Konklusjon: Vi kommer tilbake.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/21/2016
Skjellprøve av Vansjø-gjørs

Skjellprøve av Vansjø-gjørs

Aldersbestemmelse av fisk via skjellprøve er en usikker vitenskap sammenliknet med aldersbestemmelse via otolittene. Vi er uansett nyskjerrige sjeler, og når noen sender oss bilder tar vi gjerne en kikk.

Her er to bilder tatt via mikroskop av en skjellprøve fra en gjørs jeg fikk i Vansjø i sommer. Gjørsen var 29 centimeter lang. Her ser du bildene i sin originale form:
Skjellprøve fra gjørs.

Skjellprøve fra gjørs.
Her har jeg beskjært og blåst opp det nederste bildet litt:
Skjellprøve fra gjørs.
Noen som tør tippe alder på denne gjørsen?



Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/18/2016
Testet: Kinastang II - er den noe tess?

Testet: Kinastang II - er den noe tess?

Kinastang versjon 1 har blitt en fast følgesvenn ved lettere fiske, men siden det er kjekt med flere stenger og morsomt å teste litt ble det en til.

Testen av Kinastang 1, Eller Maxcatch EasyFit, som den egentlig heter, kan du lese HER. Til tross for feilaktig angivelse av kastevekt har den stangen fått sin plass i arsenalet hos meg, og ble mye brukt under det lettere fisket i 2016. Det ble derfor fristende å prøve enda en modell fra Maxcatch.

Den nye skiller seg litt fra den andre. Prisen er ganske lik, men denne er todelt og har korkhåndtak. Den er også oppgitt å være 6`5`` mot den andres 7' og skal tåle kastevekter på 15-40 g i følge beskrivelsen på eBay. Vekten på stangen er oppgitt til 127 g. Nøyaktig hva klingen er laget av fremgår ikke, annet enn at den skal være av karbon. 

Bildene på eBay var som vanlig feiende flotte:
Maxcatch Vizor


Som den forrige stangen har også denne blank klinge i en seksjon av håndtaket, noe jeg liker godt. Det holder vekten nede og gir litt ekstra følelse.
Korkhåndtak

Snellefestet er av screw-down typen, men virker litt enklere enn på den forrige.
Screw down snellefeste



Stangringene har enkel fot med innlegg.
Stangring

Basert på testen av den første stangen, som tross alt har samme logo som denne, var det jeg var mest skeptisk til den oppgitte slukvekten. Når jeg åpnet pakken fikk min skepsis ytterligere moment.

På stangens klinge står det "Maxcatch Vizor, 6`5" Action Fast. Lure 1/8-3/8 oz, line 5-10 lb.":
Stemmer dette da?
En oz (ounce) tilsvarer 28,35 g. Det som står på stangen tilsvarer en kastevekt på 3,5-10,6 gram, IKKE 15-40 g slik det stod i spesifikasjonene på eBay. At det var spesifikasjonene på stangemnet som var de korrekte ble tydelig straks jeg fikk stangen i hendene. Det er ikke ofte noe jeg tester stryker allerede hjemme i stua, men en gang måtte være den første. Da jeg klagde til ebayselgeren fikk jeg tilbake halvparten av pengene mine som plaster på såret.

Vi får late som jeg egentlig ville ha en ultralett haspelstang til, og se hvordan den klarer seg med 3-10g kastevekt, og selvfølgelig ting som er både tyngre og lettere også. Men først måtte det en snelle på.

Jeg fant frem en Shimano Sedona 500 med frontbrems. Den passet dårlig i snellefestet, foten på snella ble for kort og den slingret litt frem og tilbake. Frem med en annen Shimano i 1000-størrelsen, den satt perfekt. Med tanke på stangens lengde og (riktige) kastevekt hadde 500 vært en veldig naturlig snellestørrelse, 1000 blir nesten litt klumpete men fungerer greit nok. Snella er fylt med Fireline 0,12 mm med 0,33 mm fluorkarbonfortom. Klart for testing i felt.

Testplattformen, min båt i Oslofjorden.
Noe av det stangen fikk brynt seg på. Øverst en 9 cm Daiwa Duckfin med 7,5g jigghode fra Gamakatsu med 3/0 krok. Under en IMA Rock`n Vibe på 17g og 60 mm.

Noe av det stangen ble testet med
Ikke overraskende var IMAen i bildet over for tung for stangen. Det gikk an å kaste, men stangemnet slingret og følelsen både under kasting og innsveiving var elendig siden de to øverste tredjedelene av stangemnet ble fullstendig overbelastet. Daiwa-jiggen fungerte meget bedre, men klingen i stangen virket fortsatt litt treg og følelsen med jiggen var dårlig under den første tredjedelen av innsveivingen. Daiwa Duckfin har en kraftig halebevegelse, så er stangen følsom nok kan man kjenne at jiggen svømmer skikkelig. Maxcatch Vizor er tydeligvis ikke følsom nok. Med enda lettere sluker (feks Spesial 7g og Mørungen 7g) går kastingen bedre, men du kjenner ingen verdens ting under innsveiving. Da jeg gikk på med virkelig lette kastevekter som små spinnere, ble kastelengden igjen dårligere.

Sjøørret på Rock`n vibe og Maxcatch Vizor

Kraftoverføringen under kasting er dårlig. Kastelengdene er ikke blant de beste, og aksjonen kan best beskrives som "litt slapp". En stang for det ultralette fisket bør være ganske mye stivere i den nederste tredjedelen slik at man har litt rygg dersom man får en grei fisk. Maxcatch har nok forsøkt seg på å få til denne egenskapen, men det blir bare helt feil. Bunndelen er merkbart stivet opp, men med dårlig følsomhet ned til snellefestet hvor hånden min befinner seg, spørs det om de ikke heller burde latt stangen ha helaksjon og droppet ideen om rygg. Holder jeg en hånd omtrent en tredjedel opp på stangemnet, kjenner jeg vibrasjonen fra jiggens svømmebevegelser. Så her har de rotet det til i den nederste delen, som fjerner for mye av signalene fra det som skjer ute i vannet.

Det er ikke bare snellefestet som er feildesignet i forhold til stangemnet og snellestørrelse. Over den nederste delen av korkhåndtaket er det en liten metallring som mest er der for pynt. Denne løsnet fra korken allerede på den andre turen, og henger nå og dingler rundt stangemnet. Ganske enkelt å lime fast igjen, men noe tegn på kvalitet er det ikke.

Konklusjon:

Ligg unna denne, det er et bomkjøp.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/17/2016
Humminbird Helix fornyes - ønsk G2 velkommen

Humminbird Helix fornyes - ønsk G2 velkommen

Humminirds Helix-serie har allerede blitt to år gammel, og skal nå fornyes.
Møt familien Helix 5 G2

Den første modellen i Helix-serien var Helix 5. Etter den kom 7,9,10 og 12. Det er to år siden vi skrev om lanseringen av Helix 5, så kanskje vi nå ser at Humminbird følger etter sine to største konkurrenter og legger opp til 2-årige sykluser på sine modeller? Personlig tviler jeg på det, toppmodellene Onix/Ion burde i så tilfelle vært fornyet for lengst for de begynner å dra merkbart på årene.

Men tilbake til Helix 5 så er navnet på den nye modellen fortsatt Helix 5, men nå med G2 som etternavn. Dette er de største endringene fra tidligere modell:

  • Chirp, både for 2D-ekkolodd og down-/ sideimaging.
  • Autochart Live
  • Nytt brukergrensesnitt (interface)
  • Ny ekkoloddgiver?
Chirp har vi skrevet mye om før, men her kommer et lynkurs: Tradisjonelt ekkolodd sender på en frekvens, typisk 200 eller 83 kHz for Humminbird (de støtter også 200/50 kHz med egnet ekkoloddgiver). Selv om du bruker delt skjermbilde med 200 kHz på den ene halvdelen og 83 kHz på den andre, bruker ekkoloddet bare en frekvens av gangen. Først fyrer den et ping med 200, så et med 83, så ett med 200 osv. Disse pingenes ekko tolkes så hver for seg og presenteres i hvert sitt skjermbilde.

Med chirp sender ekkoloddgiveren ut en serie med ping med forskjellige frekvenser, tolker returekkoene og presenterer resultatet i ett skjermbilde. Tenk på en fugl som synger i en tone, kontra en som går igjennom en serie med toner. Hver enkelt frekvens har litt forskjellige egenskaper, så ekkoloddet mottar mye mer informasjon. Samtidig er chirp fundamentalt forskjellig fra låst frekvens i form av at for chirp er måloppløsningen gitt av frekvensbåndets bredde, mens for låst frekvens er det gitt av pulslengden. Litt forenklet betyr dette at chirp gir ekkoloddet ditt bedre oppløsning, for eksempel blir det enklere å se enkeltfisk i en stim eller fisk tett på bunnen.

At Humminbird nå omfavner chirp også i denne prisklassen er udelt positivt. Det skal bli veldig spennende å se hvordan bruken av chirp påvirker både det tradisjonelle ekkoloddet og imaging hos Humminbird. De få skjermbildene jeg har sett fra Helix 12 (som har chirp allerede) tyder på noe forbedring av målseperasjonen selv med Humminbirds egne ekkoloddgivere. Dessverre er IKKE Helix kompatibel med Airmars XID, så selv om Airmars Chirp-ekkoloddgivere som TM150M kan brukes ved å stille inn riktig frekvenssveip på ekkoloddet, vil de ikke fungere optimalt. For oss som ønsker å bruke bedre ekkoloddgivere enn merkenes egne er dette et klart minus.

Autochart Live er Humminbirds navn på live kartlegging der dybdekonturene tegnes opp på kartplotteren fortløpende mens du kjører. Teknikken fungerer bra, og Humminbird var først ute av alle merkene med en slik funksjon. (I dag har Garmin og Raymarine tilsvarende, mens Lowrance og Simrad har en liknende funksjon via app på mobiltelefon/ nettbrett.) Dessverre må du fortsatt ha et eget minnekort for å utnytte funksjonen fult ut, uten et ZeroLine minnekort kan du bare bruke Autochart Live i 8 timer før internminnet i Helixen er fullt. Med et Zeroline minnekort er i praksis ikke lagringskapasiteten et problem. Den norske importøren Flak AS har dessverre ikke prisen på minnekortet på nettsidene sine, men du bør forvente en pris på rundt 1200-1500 her hvis jeg skal gjette litt. Da vil jeg forøvrig anbefale at man ikke kjøper bare minnekortet, men også Autochart, Humminbirds kartprogram for bruk på PC. Med dette kan du endre og tilpasse dybdekartet ditt på en helt annen måte enn med bare en Helix og et minnekort, og lage dybdekart av svært høy kvalitet.

Nytt brukergrensesnitt er spennende, men foreløpig har ikke Humminbird kommet med informasjon om hva dette innebærer i praksis. Tør vi gjette at de går bort fra sin menystruktur i faner, og går over på en mer ikonbasert oppbygning slik trenden i bransjen har vært de siste årene? I så tilfelle er det en gledelig overraskelse, som jeg håper også vil komme som softwareoppdatering til eksisterende Helix-modeller.

Ryktene har gått om et samarbeid mellom Humminbird og Airmar om en ny ekkoloddgiver, men foreløpig har jeg ikke sett den eller fått mer informasjon enn hvilke frekvenser de(n) opererer med. Fra før av leveres Helix med sideimaging med en av to ekkoloddgivere. (En 50/200-variant for dypere vann er også tilgjengelig).
  • XNT 9 SI 180 T er Humminbirds billigste med SI, leveres med Helix 5, 7 og 9.
  • XHS 9 HDSI T er Humminbirds dyrere modell, og leveres med Helix 10 og 12.
Den største forskjellen mellom disse to er i mine øyne sideimaging-bildet. HDSI gir et merkbart klarere og bedre SI-bilde, så hvis SI er viktig for deg er den verdt den ekstra investeringen. Men nå sier ryktene at Humminbird har en helt ny ekkoloddgiver på gang, spesialbygget for chirp. Foreløpig er det lite informasjon å hente om denne ekkoloddgiveren, så vi får smøre oss med tålmodighet. Men ryktene på internettet lyver da aldri?

I USA har Lakemaster (som eies av samme selskap som eier Humminbird, Johnson Outdoors) en kartserie de kaller Smartstrike. Den nye Helix 5 er i motsetning til den gamle kompatibel med Smartstrike. Kort oppsummert inneholder denne kartserien ikke bare dybdekart, men informasjon om hvor fisken står. Så når du kommer til et gitt fiskevann kan du søke opp hvor det er størst sannsynlighet for å finne fisken der og da. Dessverre er ikke disse kartene tilgjengelige utenfor USA.

Du kan lese Humminbirds egen pressemelding HER, eller direkte om Helix 5 G2 på Humminbirds nettsider HER. Bildet øverst er tatt fra pressemeldingen.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
10/15/2016
Testet: Abborgodis fra Storm

Testet: Abborgodis fra Storm

Fiskeutstyrsleverandøren Storm har i mange år levert gode jigger/softbait til det norske markedet. 


Mitt første møtet med Storm og deres kreasjoner var i form av Storm Wildeye Live Pike for 15 år siden. Det er ikke måte på hvor mange smågjedder vi fanget på disse jiggene på våre turer etter skoletid. Det eneste problemet med denne jiggen var, som med alle andre softbait på den størrelsen, at gjeddene hadde en tendens til å kutte halen om man var uheldig. Vi hadde derfor et ganske stort lager av disse, og den lokale fiskeutstyrsbutikken levde gode dager!

Nå, 15 år senere står Storm fortsatt høyt i kurs hos undertegnede. Det er likevel på sin plass å nevne at Storm nok først og fremst er kjent for havfiskejiggene sine her i landet. Videre er Storm innlemmet i det verdensomspennende konsernet Rapala VMC Corporation, som byr på både muligheter og utfordringer når det gjelder hva som dukker opp på det norske markedet. Rapala er først og fremst kjent for wobblere i Norge, men tar man en titt utenlands åpner det seg nærmest en hel verden med ulike baits jeg gjerne skulle sett i norske butikker.


Blant jigger vi ennå ikke har i Norge, men som ser ut til å bli tilgjengelig gjennom de største fiskeutstyrsbutikkene i 2017, finner vi de japanske So-Run Makan Minnow og Superu Shad. Dette er to abborjigger jeg har blitt kjent med gjennom å følge med på svensk abborfiske. Begge har vært å kjøpe hos våre naboer i øst nå i 2016, mens vi i Norge altså må smøre oss med tålmodighet noen måneder til.

Venting er dog ikke min sterkeste side, spesielt ikke når jeg vet hvor enkelt man kan få tak i nyhetene så lenge de er tilgjengelig i Sverige. Derfor plukket jeg med meg et par eksemplarer av Makan Minnow på en tur over grensa i sommer. Etter dette har jeg også skaffet meg Superu Shad ettersom førsteinntrykket av Makan Minnow var såpass bra.

Superu Shad på toppen, med Makan Minnow under. Begge i fargen Golden Shiner.

Enda flere klassiske paddle tail shads til abborfisket?

Svaret på det er nei, og dette kan man til dels forstå av navnet minnow. Ei heller Superu Shad er lik andre shads på markedet i dag. Mens Makan Minnow fremstår som smal, nærmest formet som en penn, er Superu Shad høyere og bredere. Dette har stor betydning for bevegelsesmønsteret i jiggene, noe vi kommer nærmere tilbake til.
Her ser man tydelig at begge jiggene har åpninger i rygge, fine til å skjule offset-kroker.
Både Makan Minnow og Superu Shad har åpninger på ryggen og i buken som fjerner mye av massen i selve jiggen. Dette gir en spesielt myk og livlig jigg. Man kan derfor tillate seg å rigge med kort krokskaft ettersom abboren lett kan suge i seg jiggen og bøye halen/kroppen langt nok frem til å bite over kroken. Lengden på kroken har også betydning i forhold til hvilket bevegelsesmønster jiggen har. Dersom den er designet for kun å gi bevegelse i halen kan man tillate seg å bruke et forholdsvis langt krokskaft. Er den derimot designet for å gi rullende eller svømmende bevegelse må man passe på å ikke ødelegge bevegelsen som skapes av halen. Dette kan fort skje om man bruker en stor krok, som da vil låse større deler av jiggkroppen.
Selv den kraftige Superu Shad er veldig myk og bøyelig, takket være åpningene i rygg og buk!
Den store åpningen på undersiden av shaden gjør rigging enkelt. Makan Minnow har liknende åpning.
Makan Minnow er den jeg har brukt mest av disse to nyhetene fra Storm. Den har en hissig, svømmende bevegelse når man spinner den monotont inn. Den gjør ingen store utslag, men den er konstant i bevegelse og sender ut vibrasjoner i vannet. Den har ikke de helt store rullebevegelsene, som man ofte er opptatt av i shads til gjedde og som man finner i visse andre gode abborjigger. Likevel er det tider da jigger av denne typen fungerer utmerket til abborfisket. Jeg har faktisk hatt godt fiske på den under sommeren hvor abboren regnes for å være som mest aktiv, men også nå på høsten hvor fisket betegnes som tregt. Ved begge situasjoner har jeg fisket Makan Minnow på 10 grams jiggskalle. Innspinning har naturligvis variert, og graden av hissige rykk eller twitch med stangen prøver jeg å variere ved hvert kast, til jeg finner ut hva som trigger hugg.
Makan Minnow reddet dagen med denne flotte storabboren.
Superu Shad har ikke fått like mye fisketid som Makan Minnow, men dette er definitivt en spennende shad som jeg kommer til å fiske mer med fremover. Akkurat som Makan Minnow har den åpninger på topp og bunn, noe som gjør den meget allsidig. Med tanke på at denne er kraftigere og høyere enn Makan Minnow, er det faktisk ganske imponerende hvor bra den ser ut når man rigger den med offset-krok. Dette viser at jiggen har et meget bra design, et design jeg vil påstå er ganske innovativt!

Mitt fiske foregår i all hovedsak med jigghoder i vektklassen 7 til 15 gram. Som nevnt i forrige avsnitt gjør designet begge jiggene aktuelle for andre rigger enn standard jigghode. At Makan Minnow kan rigges offset og brukes på texas- /carolinarigg er ikke noe spesielt i seg selv med tanke på utformingen til jiggen. Her er det mer imponerende at Superu Shad ser vel så bra ut med tanke på hvor kraftig den jiggen er. Under viser jeg hvordan jeg rigger Superu Shad med et cheburashka hode. Som man ser er dette en blykule med gjennomgående vaier som man fester ønsket krok i. Fordelen er at jiggen får en friere gange enn med et standard jigghode.
Superu Shad i ferd med å rigges for en weedless presentasjon.
Med den store åpningen i buken går riggingen som en lek.
Ferdig rigget ser man at krokspissen skjules på elegant vis.
Når det gjelder farger, kan man anta at vi i Norge vil få samme utvalg som i Sverige. Det vil si 9 farger i både Makan Minnow og Superu Shad. Jeg har kjøpt Makan Minnow i Silver Shiner og Golden Shiner. Superu Shad har jeg i Golden Shiner. Størrelsesvis får man begge i 10 cm, samt en mindre størrelse i Makan Minnow og en litt større for Superu Shad. Her velger jeg som regel en størrelse som matcher agnfisken der jeg fisker. Jeg har kjøpt Makan Minnow både i pakning, men også fra jiggbar. Som man ser på bildet av pakningene er både Makan Minnow og Superu Shad tilsatt lukt. Det er naturlig at denne avtar med tid, og kjøper man fra jiggbar kan det være et triks å bruke åpningene i jiggene til å smøre eller spraye på diverse luktmidler.

Jeg ønsker ikke å trekke inn jigger av andre fabrikat for å gjøre en direkte sammenlikning. Det jeg kan si er at det finnes andre jigger som også har åpninger i rygg og buk for å kunne skjule en offsetkrok. Sånn sett skiller ikke Makan Minnow seg vesentlig ut fra andre, liknende jigger. Superu Shad på sin side har en utforming jeg personlig ennå ikke har sett hos andre fabrikat. Bare det gjør Superu Shad til en meget spennende nykommer i markedet. Jeg klarer likevel ikke å sette Superu Shad foran Makan Minnow på ønskelista. Dette kan til dels forklares med en 1350 grams tung abbor jeg tok på Makan Minnow nå i høst, men samtidig er det noe med kvaliteten. Til tross for flere abborer, samt illsinte smågjedder har jeg ennå ikke skiftet jigg. Gummien virker rett og slett å være meget solid!
Storabbor tatt på Makan Minnow på vei tilbake i sitt rette element!




Lars Horgen
Lars Horgen
10/14/2016