"Sjøørretlandet" er en norsk film fra Sherpa Film, ved Lars Lenth og Lars Nilssen. (Sistnevnte bak kamera). Lars Lenth kjenner de fleste fra "Bård og Lars på fisketur", som gikk sin seiersgang på NRK for noen år siden. Siden den gang har han laget flere filmer, og blitt merkbart mer kameravant. :) Se Sherpa sine nettsider for mer informasjon.


(Foto: Sherpadistribusjon)

Filmen er ca 60 minutter lang, med ca 20 minutters tilleggsmateriale. I hovedfilmen følger vi Lars på jakt etter sjøørret på diverse steder i Norge, både i elv og fjord. Underveis treffer han på flere andre, blant andre min barndoms helt Pål Krogvold. Hovedvekten ligger på Sognefjorden, Oslofjorden og en "hemmelig" elv nord i landet.

Tilleggsmaterialet består av tre deler. De to første handler om gytebekker og hvordan man kan bidra til å ta vare på disse. Den siste er et privat opptak av en kar som får en stor laks. Sistnevnte er et uklippet bevis på ren fiskeglede, mens de to første er en fin gjennomgang av viktigheten av gytebekker og bevaring/ kultivering av disse.

Filmen er både informativ, morsom og motiverende. Dette er ingen ren "faktafilm", men går faktisk ann å se sammen med fruen også. :) Det er mye flott natur, god bildekvalitet og selvfølgelig mye pen fisk.... Alt i alt har Lenth og Nilssen klart å få med seg "sjelen" i sjøørretfiske, og formidler det hele på en flott måte.

Pris: ca 190,-

Hei.

Jeg har ikke markedsført bloggen min på noen måte enda, men desto hyggeligere at du har funnet frem. Les det du synes er av interesse, og legg gjerne igjen en kommentar på om du synes det var bra, eller om du er helt uenig i det jeg skriver. Fortell gjerne om egne metoder også, hvis du har noe du kan/vil dele. Jeg prøver å skrive så informativt som mulig, men hvis det er noe du mener jeg bør utdype eller forklare nærmere, setter jeg stor pris på om du forteller meg det. Under hvert innlegg er det et kommentarfelt, bruk gjerne dette.

På forhåndt takk. God Jul og Godt Nytt År!

Hilsen
Erik

Vi fortsetter med gjørs:

Som tidligere nevnt er gjørsen en av de vanligste rovfiskene i Vansjø, og utgjør den tredje av fiskene i abborfamilien som du finner her. (De to andre er abbor og hork.) For andre enn østlendinger er dette kanskje en ukjent fisk, ettersom den nettopp har sitt norske kjerneområde i Østfold. Gjørsen liker relativt varmt vann, og er spesielt tilpasset jakt under dårlige lysforhold. Sannsynligvis er dette også grunnen til at bestanden ser ut til å trives godt i Vansjø. På grunn av sin lave snittdybde og tildels mye alger, blir Vansjø fort varm om våren og den dårlige sikten gir muligens gjørsen en fordel i forhold til abbor og gjedde i matfatet.


Typisk gjørs fra Vansjø.


Siden vi er i den nordligste delen av gjørsens utbredelsesområde, har den relativt kort vekstsesong her på berget. Nedover i Europa har man sett mange eksemplarer på godt over en meter og et tosifret antall kilo. Norgesrekorden er på drøye 11 kilo, og det er tatt noen eksemplarer i Norge på ca 10 kilo også etter dette, men snittstørrelsen i Vansjø er nærmere halvkiloen... Men min personlige rekord på 4,15 kilo viser i hvertfall at det finnes de som er merkbart større. Den gjørsen tok forresten en Rapala Magnum i blått og hvitt her.

For gjørs er det tre teknikker som gjelder. Pelagisk dorging, vertikalfiske og jigg. Vi gikk igjennom teknikkene i del 1, så derfor nøyer jeg meg med å si litt om tid på året og spennende steder. Men felles for alle metodene er at du må passe på å ha skikkelig skarpe kroker. Gjørsen er hard i munnen, og et krokbryne bør derfor være med. Vær også obs på at gjørsen er noe mer ømfintlig for soppangrep som konsekvens av skader i slimlaget enn de fleste andre arter, så gjørs som skal settes ut igjen må behandles meget pent. Har du tatt i fisken med tørre hender er det ingen vits i å sette den ut, den vil gå en langsom død i møte. Det ideelle er å ikke ta i fisken i det hele tatt, men riste den av i vannet.

Pelagisk dorging etter gjørs.
Bruk den samme teknikken som etter gjedde, men med litt mindre woblere. Jeg bruker primært Rapala Magnum, Husky Jerk og Jointed på omtrent 10-15 cm. Her er det flatlinedorging som gjelder, så her klarer du deg uten dyprigg og blyparavaner. Men sideparavaner eller planerboard er naturligvis en fordel, siden du da kan bruke flere stenger. Jeg dorger pelagisk etter gjørs når vannet bikker 15 grader, og en bit ut på høsten. Kveld og tidlig natt er erfaringsmessig den beste tiden, og det har blitt mange fine sommerkvelder og netter mens jeg krysser rundt etter gjørs.

Gode områder for pelagisk dorging etter gjørs i Vansjø er egentlig alle de store vannspeilene. Men her er uansett noen favoritter:
Ved Mosseelva.
Mot E6
I Storefjorden

Gjørs er forresten en fremragende matfisk, og det er min subjektive mening at gjørs og lake er de beste matfiskene i Vansjø. (Lake har jeg helt bevisst ikke skrevet noe om her, ettersom jeg bare har fått denne sporadisk i Vansjø.) Filiter og flå gjørsen, vend den i mel og krydder og stek i stekepannen. :)

Vertikalfiske etter gjørs.
Når fisket er tregt er det ingenting som slår vertikalfisket. Dette gir deg muligheten til å bokstavelig talt slippe maten i hodet på fisken, noe som gjør at selv de tregeste gjørsene kan revurdere sin beslutning om å stå og sture.

Bruk en shadjigg eller en agnfisk rigget på et jigghode. For begge to er det en fordel å bruke en såkalt "stinger" altså en ekstra treblekrok. Denne kan enten hektes rett på jiggkroken (greit med shadjiggen) eller festes i øyet på jigghodet med en senestump. Bruker du agnfisk, skal stingeren festes rett foran haleroten på siden av fisken. Ikke sett den for langt bak, siden det ødelegger litt av bevegelsen i agnfisken. Trekk forsiktig i agnfisken etter at du har rigget den (hold i hode og halerot og trekk forsiktig), for å strekke ryggraden litt og gi ekstra bevegelighet. Knyt opp noen tackler på forhånd, bestående av jigghoder på 15-25g, med stingere med 4-8 cm senestump. Passelig krokstørrelse på stingerkroken er 8 eller 10, og disse bør være tynne i godset for optimal kroking. Jeg vil anbefale å knyte stingeren med ganske grov multifiliament, for du kommer garantert til å få noen gjedder også. Men bruker du ca 0,35-0,45 mm multifilament på stingeren tåler den som regel en gjedde eller to før du må bytte den.

I all hovedsak ser du etter dybder på 5-15 meter, hvor det er områder med mye agnfisk i nærheten. Etter nattens raid i stimene med agnfisk, vil gjerne gjørsen finne en rolig plass med temperert vann hvor den kan fordøye maten. Mine beste plasser har som regel en dybde på 6-8 meter, med dypere vann i nærheten. Dersom det er tydelige terskler der du fisker (markert dybdeendring) er dette en fordel.

Som nevnt er gjørsen en mer varmekjær fisk enn de fleste artene vi rovfiskentusiaster vanligvis jakter på. Dette betyr at den på våren og høsten nettopp har en tendens til å stå og sture, og det er da vertikalfisket betyr forskjell på en tur uten napp og en kanontur. Plasser som kan være verdt å teste:

Utenfor Minatangen
Ved E6
Mot Storefjorden

Tradisjonelt jiggfiske.
Hvis du nå har lest deg igjennom del 1 og del 2, har du sikkert fått med deg at dette punktet går igjen..... Dette er på ingen måte tilfeldig. Særlig hvis du ikke er kjent, og derfor må lete opp gode plasser, har jiggen endel store fordeler ovenfor nær sagt alle våre rovfisk uten fettfinne. (Og jiggen er slett ikke noe dårlig valg på fettfinneartene heller.) Jiggen er god å kaste, synker fort, kan fiskes i ulike hastigheter og fisker ved bunnen eller rett over. Dette betyr altså at du bruker tiden effektivt, dekker et stort område og fisker der fisken tilbringer en stor del av sin tid. På gjørs foretrekker jeg vertikalfiske eller dorging, men særlig sommerstid på dagen er kasting med jigg effektivt. Bruk shadjigger på 5-8 cm, og hoder på 15-25g. Gjørsen tar gjerne ganske forsiktig, og er hard i munnen, så gi skikkelig tilslag så fort du kjenner liv. Siden gjørsen tar så forsiktig, kan man med fordel bruke en ekstra treblekrok i ryggen på jiggen når man bruker de litt større jiggene.

Når det kommer til plasser for dette fisket, kan du med fordel teste de steden jeg listet opp under vertikalfisket. Får du ikke noe på kasting der, så gå over til vertikalfisket.

Da har vi vært igjennom de vanligste rovfiskene i Vansjø. Etterhvert kommer det en sak om karpefiskene også, så husk å stikke innom bloggen min igjen snart! :)

Link til del 1:
http://teamcolibri.blogspot.com/2010/11/vansj-hvitfiskparadiset-i-stfold-del-1.html

EDIT 13.05.14 :
Dybdekart.no er i gang med å kartlegge Vansjø for å lage skikkelig dybdekart for innsjøen. Les mer om prosjektet her: http://dybdekart.no/Map/View/86 Hvis du fisker eller bare kjører båt i Vansjø, og har en kombienhet som kan logges med, håper jeg du også bidrar til prosjektet. :)

Ismeite betyr enkelt og greit at man fisker med agn fra isen.
Dette har etterhvert fått mange tilhengere her på berget, men mye av metodene kommer opprinnelig fra Sverige og USA. Jeg begynte så smått å eksprimentere med angeldon og agnfisk etter gjedde for ca 20 år siden, og da var jeg omtrent den eneste jeg så på isen med slikt utstyr. Nå kan du knapt bevege deg på enkelte islagte vann uten å høre lyden av en nappvarsler eller se en oppspent angeldonfjær. Verden går tydeligvis fremover....

Som nevnt begynte jeg å ismeite etter gjedde, med ganske store agnfisk på relativt grunt vann og med stålfortom. Til tross for dette fikk jeg en ørret eller to, og tanken på at utstyr og teknikk kunne spisses mot ørret slo meg ganske raskt. Men siden de fleste ørretvann har klare begrensninger på hvor mange stenger du kan bruke samtidig, tok det lang tid før det "løsnet". Å teste nye teknikker på en fisk som i utgangspunktet kan være vanskelig, blir ikke lettere av at du kun kan teste en ting av gangen. :) Men når det først løsnet, så kunne jeg ikke klage på belønningen:


Ørreten på bildet skapte litt oppstuss i Osloområdet. Både fordi den var stor, men ikke minst fordi den var tatt på isfiske! Det ble mange innlegg på diverse fiskerelaterte nettsider av denne. Metoden var meite med mort, montert på en enkel treblekrok i størrelse 8. Utstyret bestod av en Nordmark ismeitestang, omtrent som denne og 0,18 mm sene på en liten haspelsnelle. Som nappindikator brukte jeg et enkelt angeldon.

"Angeldon" trenger sikkert en nærmere forklaring:





Når du kjøper et angeldon, ser det altså omtrent slik ut. Den store kroken og spolen med tråd på kan du demontere og kaste med en gang. "Metalldingsen" som sitter øverst på angeldonpinnen (ved siden av spolen), kan du feste en kruttlapp på slik at denne smeller når fisken løser ut stasen. Jeg bruker ikke dette dog, men setter en vanlig ålebjelle på angeldonfjæra i steden. Kruttlappene koster noen kroner, er ikke alltid så lette å få tak i og ikke minst synes jeg ikke et høyt smell hører hjemme på fisketur. Hvis du skal bruke disse, bør du også være nøye med å holde de tørre. Krutt og vann er en dårlig kombinasjon...


Denne tegningen viser hvordan du spenner opp. Du borrer et hull i isen ved siden av det egentlige fiskehullet, men ikke borr helt igjennom. Fyll så igjen ekstrahullet med is/snø og sett den spisse enden av angeldonpinnen ned der. Så setter du angeldonfjæra ned i festet på angeldonpinnen, med markøren (den røde eller oransje plastsaken) i den enden som nå peker oppover. Pass på at det stikker ut 1-1,5 cm med angeldonfjær fra markøren, siden du skal feste fiskesena på denne igjen.

Nå er angeldonet klart for å spennes opp. Senk agnet ditt til ønsket dybde, og lag så en løkke på sena. Ikke bruk noen knute til dette, bare lag en løkke ved å tvinne sena en gang eller to. Heng så denne løkka på den lille biten av angeldonfjæra som stikker ut fra markøren. Alternativt kan du klype fast sena mellom angeldonfjæra og markøren. Men dette skaper litt motstand når fisken tar, så det vil jeg ikke anbefale. (Men bruker du haspelsnelle kan det fort tenkes at du blir nødt til det uansett.) Vekten av agnfisken (og eventuelt søkket) vil nå spenne opp fjæra ved å dra denne ned mot vannet. Klips gjerne på en ålebjelle ved markøren i tillegg (se det øverste bildet), så har du nappvarsling både i form av at fjæra spretter opp, og ved at bjella lager lyd.

Hvis en fisk tar agnet ditt, vil den dra markøren ned mot vannet helt til den drar løkka av fjæra, hvorpå denne spretter opp og vaier frem og tilbake.

Som jeg nevnte, bør du ta av spolen som sitter på angeldonet til å begynne med. Årsaken til dette er at du bør bruke en myk stang med en skikkelig snelle på i steden. Bortsett fra at dette er mer sportslig, er det langt mer morsomt å kjøre fisken på stang og snelle, enn ved å holde snøret mellom hendene. Er du heldig nok til å få en skikkelig storørret, er dessuten en myk stang og snelle med brukbar brems en nødvendighet for å lande fisken.

Stangen kan du med fordel lage selv av en vanlig fiskestang. En stang som har knukket eller som du ikke bruker til sommerfisket lenger er et glimmrende utgangspunkt. Kapp stangen rett ovenfor korkhåndtaket, og så kapper du en gang til på det resterende stangemnet slik at dette får passe lengde. Så bruker du smeltelim eller noe annet egnet lim inne i røret på den biten som håndtaket er på, før du trer den andre biten inn. Fordelen med denne stangen, kontra de du kjøper fiks ferdig, er at du får et skikkelig snellefeste og at du selv kan bestemme lengde og mykhet på stangen.

Om man foretrekker haspelsneller eller multiplikatorsneller (ala Ambassadeur) er litt smak og behag. Fordelen med multiplikatorsneller er dog at det er enklere å spenne opp angeldonfjæra (med kastebremsen) og at de takler isbelagt sene bedre enn haspelsnellene. Selv bruker jeg noen små Shimano Corvalussneller i størrelse 300, men det meste fungerer. Hvis du bruker haspelsneller, vil du fort oppdage at den største utfordringen er å holde snøret på snellespolen når bøylen er åpen. Felles for begge snelletypene er nemlig at de skal stå frikoblet/ med åpen bøyle ved angeldonet, slik at fisken kan dra ut snøret uten å kjenne motstand. Dette er spesielt viktig ved fiske etter kroksky ørret, siden de har en lei tendens til å spytte ut agnfisken så fort de kjenner motstand.

For å unngå at snøret ditt ender utover hele isen når du bruker haspelsneller, kan du enkelt lage en "snøreholder" ved å legge en vanlig gummistrikk rundt basen på spolen. (Altså den delen av spolen det ikke er snøre på.). Når du skal spenne opp angeldonet stikker du så en bit av snøret inn under strikken, slik at denne holder det hele på plass.

Litt mer om utstyret:
Senetykkelse kan med fordel tilpasses til størrelsen på ørreten der du fisker. Hvis du bruker de samme snellene til gjeddemeite eller sjøfiske, og derfor bruker ganske tykk sene, bør du bruke en fortom av tynnere sene. Det samme gjelder hvis du bruker multifilament (ala PowerPro eller Fireline). Fortommen bør være ca 0,20-0,30 og helst av fluorkarbon. Fluorkarbon ser ut som vanlig fiskesene (kalt monofilament), men bryter lyset på en annen måte, slik at den er vanskeligere å se under vann. Fortommen bør minimum være så lang at knuten som forbinder den til hovedsena er godt inne på snella når kroken er rett under isen. Da er risikoen for snørebrudd minimal. Fortommen bør med andre ord være 1- 1,5 meter. Husk også at sena slites mot iskanten når du kjører fisk, slik at den bør byttes med jevne mellomrom. (Jeg bytter alltid hovedsena før sesongstart, og fortommen før hver tur.)

I tillegg trenger du selvfølgelig et brukbart isbor. Dette bør ha en dimmensjon som passer til ørreten der du er, og i prinsippet er det slik at desto større bor desto bedre. Borret bør minimum være 150 mm, helst 170 mm eller større. Hvis du har et mindre bor, bør du borre tre hull i et triangel og hogge ut isen mellom disse slik at du får et stort hull. Årsaken til at det er så viktig å ha et stort hull er enkel, ismeite kan gi stor fisk! I tillegg har ørreten en lei tendens til å ville stille seg på tvers under hullet, for så å stå og snurre rundt og rundt til krokfestet eller fortommen ryker. Ulempen med store bor er at de er tyngre å borre med, men du borrer sjelden så mange hull i løpet av en dag når du ismeiter. Tenk på det som en bra måte å holde varmen. :) Det finnes flere bormerker der ute, og i all hovedsak følger kvaliteten prisen. For all del, IKKE KJØP BILTEMAVARIANTEN, denne er rett og slett elendig. Hvis du som meg også isfisker med pimpel etter abbor (som betyr å borre veldig mange hull per dag for å lete opp fisken), er det greit å ha et bor med liten diameter til dette, og et eget bor til ismeite.

Her ser du et Ur Rantanenbor ved siden av angeldon og ismeitestang. På denne turen ødela jeg det store borret mitt (ikke lurt å borre i grunnfjellet), men siden jeg hadde med 85mm borret på bildet i tillegg fikk jeg fisket uansett, ved å borre tre hull i et triangel.



Ellers trenger du en isøse, noe å sitte på og oppbevare utstyret i, varme klær (helst en flytedress), varme og vanntette sko og ispigger. Andre ting som er bra å ha med er ett tynt tau, slik at du kan dra uheldige petribrødre ut av vannet. (For du går selvfølgelig aldri ut på usikker is selv.) Det viktigste sikkerhetsutstyret er dog en fiskekamerat, noe som også korter ned på ventetiden.....

Litt mer om flytedress, dette er et helårsplagg:
Jeg har hatt tre ulike flytedresser, og jeg har testet alle i det våte element. Den første dressen min husker jeg ikke merket på, med den har rundet 15 år nå så det spiller forsåvidt ingen rolle. Min erfaring med flytedresser er enkel; jeg drar ikke på isfiske eller båtfiske uten! Selv midt på sommeren er dressen med i båten, selv om jeg ikke tror jeg trenger den.

De to siste dressene mine har vært Nordmark, henholdsvis den billigste og den nest billigste modellen. Begge har holdt meg flytende i vannet, og selv om de ikke snur meg er det i hvertfall lett å snu seg selv. Det siste kan faktisk være litt keitete hvis dressen er altfor stor, så selv om en dress skal være romslig, bør den ikke være av typen som kan brukes som telt... Den første dressen jeg hadde var altfor stor når jeg fikk den (en far som mente at jeg sikkert kom til å bli STOR gutt en dag), og det var ikke ideelt. I alle flyteplagg bør det stå hvor stor løftevekt de har, som igjen sier noe om hvor høyt du flyter i vannet. I en flytedress, eller en flytevest for den saks skyld, er denne ofte ganske lav, så du flyter tilsvarende lavt i vannet. Jeg har derfor brukt en HH gassvest (sånn som blåser seg opp selv) utenpå dressene mine de gangene jeg har vært ute i båt i skikkelig ruskevær. Du er IKKE lett å se i vannet når sikten er dårlig og bølgene høye. I mer moderat vær stoler jeg "blindt" på dressen.

Jeg har også gått igjennom isen med dress, og uten. Erfaringen der var (ikke overraskende) at dress er overlegent skallbekledningen. Vannet trenger igjennom uansett, men saktere med en dress med neoprenmansjetter/ stram borrelås ved hender og føtter, enn med skallbekledning som får en solid glippe mellom jakke og bukse i det du treffer vannet. De fleste dresser er laget i en eller annen nylonvariant, som "glir" godt mot iskanten når du skal opp igjen.

Siden de fleste dressene har et ytterlag i nylon (som ikke er vanntett), vil de begynne å trekke vann når de har vært brukt en stund. Det har gått fint å maskinvaske de dressene jeg har hatt, selv om du bør gjøre dette på 30-40 grader og med et vaskemiddel beregnet for impregnert tøy, for å beholde mest mulig av fabrikantens impregnering. Det er heller ikke ideelt å maskinvaske for ofte, hageslange mens fiskesloet fortsatt er vått tar det verste. Jeg har brukt både impregnering til å vaske inn, og sprayvarianter. Jeg anbefaler sprayvariantene, gjerne de beregnet på teltduk etc, og helst med silikon eller et tilsvarende stoff i. Dressene puster som regel dårlig uansett, så det er ikke noe poeng å bruke impregnering beregnet for Gore-tex el, det gir bare dårligere resultat.

Når det gjelder utformingen på dressen, så er dette noe du må prøve på. Ta på deg dressen, med glidelåsen lukket og hetten på, og sjekk at den ikke er for kort i overkroppen når du bøyer deg. Den bør heller ikke være for lang i beina hvis du vil bruke den til isfiske, siden isvann og snøslaps har en lei tendens til å bygge seg opp som store klumper nederst. Dressen bør ha en god hette, som går godt foran ansiktet og med en god "hals". Ingenting røsker mer i skjegget enn grov glidelås/ borrelås/ våt nylon rett på kald hud. Noen dresser har en forsterket kant med ståltråd el i på hetten, noe som er en fordel siden hetten da ikke siger ned i ansiktet ditt når den er våt. Neoprenmansjetter er kjekt å ha når det regner, det bør i hvertfall ikke være helt åpent i ermene slik at vannet renner rett inn når du har hendene oppover. (Noe du ofte har når du sitter på rompa og pilker eller kaster fra båt.) Glidelås langs bena er en fordel også, siden du da kan ta av og på deg dressen uten å ta av deg støvlene.

En flytedress gjør det langt mindre ubehagelig å være sportsfisker når været viser seg fra sine mindre sjarmerende sider. For min egen del har jeg i hvertfall aldri sett meg tilbake, og det har heller ingen av kompisene mine som har kjøpt egne dresser etter å ha lånt av meg heller. Du venner deg fort til å være varm og tørr....

Så over til det fisken bryr seg mest om, nemlig agn og kroker:
Du kan bruke flere typer agn. Det beste på større ørret er utvilsomt agnfisk, men også maggot, meitemark og veamark kan brukes. Du får ørret fra 300-400g og oppover på en 8 cm agnfisk, så jeg foretrekker helt klart agnfisk.

Det vanligste er nok å bruke agnfisk fra det samme vannet som du meiter i. Dersom dette ikke er tilgjengelig (for eksempel om det bare finnes ørret i vannet), kan du bruke agnfisk fra andre vann. Men dersom du gjør dette, må du passe på at agnfisken har ligget noen dager i en dypfryser først, så ikke du drar med deg fiskesykdommer og parasitter til nye vann. Mort, ørekyte og krøkle er mine favoritter, men også vanlig agnsild fungerer bra. Legg deg gjerne opp et lite lager med agnfisk i sommerhalvåret, så er du sikret når sesongen kommer. Særlig i starten på sesongen kan det nemlig være litt vrient å få karpefisk på isen, og dermed kan du ende opp med å bruke mesteparten av den dyrebare fisketiden din på å fiske agnfisk. Uansett hva du bruker, så husk på at det er ulovlig å fiske med levende fisk som agn i Norge.

Agnfisken bør være på ca 5-10 cm. Jeg kapper som regel av halen på agnfisken, ettersom dette bedrer krokningsprosenten betydelig. Kapp halen omtrent midt på haleroten, men husk at dette forskyver balansen i agnfisken. Det lønner seg med andre ord å kappe av halen før du fester kroken, slik at du er sikker på at agnfisken henger vannrett i vannet.

Apropos kroking. Her er valg av krok helt avgjørende. Krokstørrelsen må tilpasses til agnfisken. Du bør bruke en treblekrok av god kvalitet, som settes rett under ryggfinnen på agnfisken. En krok holder lenge, så her er det ikke nødvendig med noe avansert tackelknyting. Har du noen i størrelse 6, 8 og 10 er du godt rustet. Gode kroker skal feste seg på neglen din hvis du prøver, og være ganske tynne i godset så de lett trenger inn i fisken.

Alternativt kan du bruke en sirkelkrok. Dette er særlig et poeng hvis du har til hensikt å sette fisken ut igjen. Sirkelkroken kan med fordel være ganske stor i forhold til treblekroken, 1/0 og 2/0 er kjekt å ha. Owner Mutu Light er den jeg bruker, og den gir stort sett sikker kroking i munnviken. Bare husk på at du bør gi fisken litt ekstra tid på å svelge ved bruk av sirkelkrok, og at du ikke skal gi normalt tilslag. I steden sveiver du inn til du har kontakt med fisken, og så løfter du stangen HELT ROLIG for å sette kroken. Ikke noe "røsk og napp", da drar du både agnfisk og krok ut av munnen på den potensielle drømmefisken din.

Litt mer om å gjenutsette fisk:
Fang og slipp/ Catch and release, kjært barn har mange navn. Men faktum er at vi nordmenn har hatt for vane å sette ut igjen fisk i flere generasjoner, så prinsippet er langtfra nytt. (Selv om man kan få det inntrykket i enkelte blader og på forumene på nett.)

Fordelen med ismeite er at du går målrettet mot de større fiskene. Som jeg nevnte tidligere, vil du få ørret fra 300g og oppover. Vær obs på at en slik målrettet fiskeform faktisk kan tømme et vann for store individer, og man bør derfor praktisere måtehold. Særlig små og middels store vann kan få hard medfart med denne metoden, og du kan i løpet av noen turer ta opp det meste av vannets beste gytefisk og genmateriale. Dette vil bety at fisk med "småvokste gener" får de beste gytemulighetene, og på sikt vil dette favorisere fisk som vokser sakte. Samtidig har de store fiskene en viktig effekt som predatorer av småfisk (en ørret på tre kilo spiser primært fisk, ikke mygg.), og fjerner du disse vil småfiskene eksplodere med småvokste og utmagrede bestander som resultat. Selvfølgelig kan du ta med en matfisk eller to hjem, men bruk hodet! Er du sulten bør du gå på Rema eller Kiwi, skal du gjøre noe spennende bør du dra på fisketur. ;)

Når du har til hensikt å sette fisken ut igjen, må du ta hensyn til dette ved fisket. Som nevnt er sirkelkrok en fordel, siden denne kroker i munnviken. Dette gjør at det er enklere å avkroke fisken, og at fisken får skader på et sted hvor skaden har liten effekt. (I motsetning til fisk med skader i gjellene eller svelget, som kan ha dødelig utgang.) Sørg for at du har en tang lett tilgjengelig uansett hva slags krok du bruker.

Hvis det er kaldt (-5 eller kaldere) bør du unngå å ta fisken opp av vannet, eller i hvertfall sørge for at oppholdet på isen er så kortvarig som mulig. Fisk har ikke øyelokk slik som oss, og hinnen på øyet får fort frostskader. Resultatet er en blind ørret, som kommer til å slite med å finne mat.

Hvis du tar fisken opp av vannet (og det gjør de fleste, om ikke annet for å ta et bilde), så pass på at du løfter fisken med begge hender. En hånd under hodet (ikke i gjellene) og en hånd rundt haleroten. Fisk er tilpasset et liv i tilnærmet vektløs tilstand, og hvis du holder en stor fisk kun fra hodet kan dette skade nakkehvirvler og ryggrad. Du hadde neppe likt å bli løftet etter hodet du heller, det skal ikke mye sprelling til i et slikt grep før dette gir skader. Bruk gjerne en fuktet avkrokingsmatte hvis du skal legge ned fisken, en fuktet plastpose fungerer fint.

I det hele tatt bør du ha tenkt på om du skal sette ut igjen fisken, før den napper. Da er du forberedt. Vinteren er i utgangspunktet en veldig bra tid å sette ut fisken igjen, siden det kalde vannet øker overlevelsesprosenten. (Kaldt vann gir dårlige kår for sykdommer og parasitter, og er oksygenrikt noe som er bra for fisken.)

Skal vi bruke søkke?
Her praktiserer folk litt forskjellige løsninger. Mitt utgangspunkt er å presentere agnfisken på en mest mulig naturlig måte for ørreten. Det betyr at hvis det er litt strøm i vannet som beveger agnfisken, eller vinden får angeldonfjæra til å vippe litt slik at agnfisken beveger seg, så ser jeg på det som positivt. Bly motvirker disse bevegelsene, og derfor prøver jeg å unngå søkker, eller i hvertfall minimere vekten du bruker. Samtidig vil ørreten kjenne vekten av blyet rett etter at angeldonet har løst ut, ettersom blyet nødvendigvis da vil dra sena ned under fisken, og det kan føre til at ørreten spytter ut før du får satt kroken.

Fisker du i en elv, må du nødvendigvis bruke litt bly, hvis ikke vil vannet presse agnfisk og snøre helt opp i isen. Men bruk så lite bly at vannet fortsatt presser agnfisken litt bortover. Uansett hvor mye eller lite bly du bruker, så fest blyet ca 50-60 cm over agnfisken. Da vil fortsatt strømmen kunne gi litt bevegelse til agnet.

Da er utstyret på plass, så la oss ta en kikk på gode vann:
Alle vann med ørret har et potensiale her. Men erfaringsmessig bør du se etter vann av en viss størrelse, og som har en bestand av agnfisk. Med agnfisk mener jeg primært mort, ørekyte, krøkle, sild eller småvokst røye. Disse fiskeslagene har passe "porsjonsstørrelse" for en sulten ørret store deler av livet sitt, og utgjør derfor en rimelig stabil næringstilgang for ørret som vokser. Som nevnt tidligere blir ørret stor ved å spise fisk, og desto mer agnfisk i vannet desto raskere vekst.

Størrelsen på vannet har også betydning. Norge er fullt av små skogs- og fjellvann som er smekk fulle av ørekyte og ørret. Disse er sjelden veldig interessante hvis du vil bryte 5-kilosgrensen, men kan levere fisk på 0,5-1,5 kilo uansett. Dessverre er de over halvkiloen gjerne ganske sjeldne i disse vannene, men siden vannene er små kan du til gjengjeld fiske over et vann i løpet av en dag så lenge det er lov å bruke flere stenger. Husk dog på det som jeg skrev om gjenutsetting av fisk, i et lite vann er det kanskje bare en eller to ørret i kilosklassen.

Derfor er det de middels store og store innsjøene som er de interessante. Det er selvfølgelig bedre desto mer ørret det er i vannet, så sikt deg inn på vann hvor ørret i hvertfall er en vanlig fisk. Samtidig bør du sikte deg inn på vann hvor snittdybden er størst mulig, særlig dersom det finnes andre rovfisk i vannet. Abbor, gjedde og gjørs kan alle utkonkurrere ørret på grunt vann hvor vegetasjon og bunnforhold gir mulighet for snikangrep, så hvis disse artene finnes i vannet du ser på bør du søke deg ut på dypt vann og fiske i de frie vannmassene. Selv i vann hvor ørreten er den dominerende rovfisken, kan det være lurt å bevege seg ut fra strandsonen og ut i de frie vannmasser, særlig hvis du er ute etter de virkelig store individene. Dette gjelder spesielt i vann som har agnfisk som lever en stor del av sine liv der ute, feks krøkle og sik.

Hvis du nå har siktet deg inn på et stort vann hvor du kan fiske med flere stenger, med en brukbar ørretbestand og mye agnfisk, er neste spørsmål hvor i vannet man skal starte. Dersom det finnes pelagisk agnfisk (pelagisk= i de frie vannmasser), bør du sikre deg inn på et område hvor det er ganske dypt. Dersom det er langgrunt, bør du gå utover til det er minst 10 meters dyp, og sette den første stangen der. Neste setter du 15-30 meter lenger ut osv, slik at du får en linje med stenger som går mot stadig dypere vann.

Når det gjelder avstand mellom stengene, er det i teorien en fordel at denne er størst mulig siden du da dekker et større område. Men du må sørge for at du har kontroll på utstyret ditt til enhver tid, og derfor må du kunne se alle angeldonene, uansett hvor i linjen med stenger du befinner deg. Overgangen fra ismeite til ståsnøre kan være kort, og ståsnører har lite å gjøre med sportsfiske. Er det mye snø på isen, skal du ikke ha veldig stor avstand mellom den innerste og ytterste stangen før du mister kontrollen. Er det derimot snøfritt er siktlinjen tilsvarende god. Husk uansett på et visst måtehold, og å følge lokale regler. Jeg fisker aldri med mer enn fire stenger, som regel bare tre.

Fiskespisende ørret følger maten. Maten (i hvertfall når vi snakker om pelagisk agnfisk), følger planktonet. Planktonet igjen følger lyset. Med andre ord følger også ørreten lyset. Isen (og snøen oppå) tar bort mye av det lyset som ellers vil gå ned gjennom vannlagene, og du vil derfor finne ørreten tett oppunder isen. Det er her de fleste nybegynnere gjør sin største feil, de fisker altfor dypt! Samtidig har ørreten øynene sine på den øverste halvparten av hodet, den ser med andre ord langt bedre oppover enn nedover. Summen av dette er at du bør fiske fra rett under isen, og ned til maksimalt 10 meter. Det eneste unntaket fra dette er hvis du VET at ørreten står på en annen dybde, feks ved å bruke ekkolodd for å lokalisere agnfisk og dermed også ørret. (For ørreten er der maten er, ved mindre den er stappmett og står og fordøyer maten, og da er den lite huggvillig uansett.) Min erfaring er, at du bør konsentrere deg om å fiske 2-4 meter under isen. På sikt gir dette flere fisk enn å forsøke å dekke hele vannsøylen. Men som i all annen fisking, må du prøve deg frem i akkurat ditt vann.

Hvis vi går tilbake til eksemplet mitt, har du nå satt den første stangen din der det er minimum 10 meters dypt, og den setter du på en drøy meter. Neste setter du på drøye to meter, og den siste setter du på 4 meter. Gi plassen et par timer, og innen de to timene justere du dybden på stengene opp og ned feks hvert 20. minutt. Etter disse to timene, snur du stangrekken din rundt. Dette betyr at du tar den stangen som er nærmest land og setter den på utsiden av den som allerede står ytterst. Den som stod i midten, flytter du så på utsiden av denne igjen. Så er det å variere dybde igjen de neste par timene, før du gjentar prosessen. Før eller siden får du et "run", som er "meitespråk" for at en fisk løser ut angeldonet og tar sene mens den svømmer avgårde. Når dette skjer, vet du i hvertfall at du har funnet riktig plass!

Små og mellomstore ørret er ganske teritorielle, og står ofte ganske nære land (10-200m fra land). Jeg har fått den samme ørreten på den samme plassen 5-6 ganger i løpet av en sesong. Den var lett gjenkjennelig på et arr ved haleroten, og tydeligvis permanent sulten. De store ørretene har jeg inntrykk av at er mer i bevegelse over hele vannet. Dette er egentlig ganske logisk, siden en stor ørret trenger mer mat enn en mellomstor for å fortsette sin vekstrate. (Vekstrate= hvor fort fisken vokser.) Dette sender de ut på rene næringsvandringer, som i de virkelig store vannene (feks Mjøsa), har sammenheng med hvor agnfisken samler seg gjennom året. I Mjøsa er det for eksempel en kjent sak at krøkla samler seg i Furnesfjorden for å gyte, og da følger ørreten etter. Tilsvarende eksempler kan du finne i vann med sik, hvor ørreten følger etter siken opp i elvene. Gytetid for sik og ørret er ganske lik (sen høst), så fisker du i en elv eller i nærheten av en elv, kan du fort få ørret som er utgytt og slank (kalt "slips"). Disse bør selvfølgelig slippes pent ut igjen, de har uansett ikke den helt store verdien som matfisk.

Litt om agnfisk:
Dersom du har mulighet til å få tak i lokal agnfisk, er det klart beste. Hvis ikke er et lite lager med agnfisk i dypfryseren nærmest et must. Når du fryser ned agnfisken, er det en fordel å fryse de hver for seg, før du legger de i en lufttett pakning. Ved å fryse de ned hver for seg, i steden for en klump, tiner de fortere. Ved å bruke en lufttett forpakning, hindrer du at fisken tørker ut (ja, vannet forsvinner faktisk også fra ting i fryseren), og dermed er den freshere når du skal bruke den.

Har du ikke et lager å tære på, og ikke tilgang på lokal agnfisk, er agnsild fra fiskebutikken et godt alternativ. Før du kjøper dette bør du ta en kikk på bunnen av boksen agnsilden ligger i, det bør ikke være noe særlig blodvann i boksen. Hvis det er det, er det et tegn på at agnsilda enten lå litt lenge i boksen før den ble fryst, eller at den har vært tint og fryst på nytt. Dette betyr at silda blir veldig løs i kjøttet, og dermed vanskelig å få til å sitte skikkelig på kroken. Finner du agnsild av god kvalitet, og riktig størrelse i en butikk, er det derfor lurt å kjøpe noen bokser for senere bruk.

Uansett hva du legger i fryseren, sjekk alltid med fruen at det er greit. Hvis ikke kan det dyrebare agnet ditt fort ende sine dager i søpla........

Må du ut på isen og skaffe agnfisk, er en liten pimpelstikke eller mormyschastikke det beste våpenet. Hvis jeg ikke er kjent i vannet, og dermed er usikker på hvor agnfisken befinner seg, begynner jeg med å se på et dybdekart. Hvis jeg ikke har tilgang til dette, ser jeg på hvordan det ser ut rundt vannet, og tenker på hva slags agnfisk som finnes i vannet. Krøkle skal godt gjøres å fiske effektivt etter, men særlig sik, mort og smårøye er lettere å få til å nappe. Hvis vi tenker oss at det er mort jeg er ute etter, ser jeg meg om etter steder med myk bunn, og dybde på 2-5 meter. Det er med andre ord liten vits å fiske mort rett utenfor en bergvegg som stuper ned i vannet, finn et sted hvor høydeforskjellen fra land til vann er ganske liten. (Landskapet under vann er som regel likt det som er over vann.) De agnfiskene som lever pelagisk er det uansett ikke lett å få tak i, så da får vi nøye oss med de langs land.

Jeg begynner med pimpelstikken, ladet med en pimpel med en morsmyscha under. Mellom pimpelen og myschaen har jeg en tynn senebit (ca 0,10 mm monofilament) på rundt 10 cm. Myschaen har jeg en eller to maggot på. Jeg bruker nesten alltid de hvite maggotene, men de finnes i flere farger hvis du vil eksprimentere. Jeg slipper pimpelen helt ned på bunnen, og løfter opp 10-20 cm. Rolige bevegelser er greia her, begynn med et par store drag (ca 40 cm) og gå så fort over til å bare løfte noen få centimeter. Husk å ha jevnlige pauser, hvor du holder stikka helt i ro. Det er som oftest når du holder stikka stille at morten tar. Har jeg ikke kjent noe på 2-3 minutter flytter jeg meg til neste hull.

Med 2-3 minutter i hvert hull, sier det seg selv at det kan bli mange hull før man treffer agnfisken. Hvis du har begynt på et sted med dybde på ca 2 meter, og tror bunnforholdene er riktige, borrer du neste hull 10 meter eller så utenfor dette. Du beveger deg altså i en rett linje ut fra land. Når du når 5-6 meters dyp, er det på tide å gå inn mot land igjen en bit lenger bort, og begynne på nytt.

Fordelen med å bruke pimpel med myscha under, er at den synker fort. Dermed bruker du minimalt med tid på nedslippet. Men hvis ikke dette fungerer, er det på tide å finne frem den skikkelige mormyschastikken. Jeg har to varianter, en for de minste myschaene på grunt vann, og en for de litt større myschane til å bruke på 4-6 meters dyp. Begge stikkene har en liten nappvarsler ytterst, og denne er halve poenget med å bruke en ren mormyschastikke. De mest forsiktige nappene kjenner du nemlig aldri gjennom en vanlig stikke, du må se de på nappindikatoren. Dette er et viktig poeng, siden det typisk er de forsiktigste nappene som gir agnfisk i perfekt størrelse. Derfor kan det være en fordel å bytte til muschastikken selv om du får fisk på pimpelstikken i det hullet du fisker i.

Når jeg har funnet et hull med agnfisk i, forer jeg opp det hullet med en eller to snøballstore forballer. Forblandingen til meitere flest er en godt bevart hemmelighet, men til dette fisket trenger du ikke noen magiske ingredienser som nesten lyser i mørket eller står på dopinglisten..... Hjemme på kjøkkenbenken blander du havregryn, sukker og kanskje litt anis i en boks eller pose. (Anis finner du i krydderdisken på matbutikken din, den lukter lakris og morten elsker dette.) Hvis du bruker smakstilsetninger (som anis), så husk at det ikke er mye som skal til. En teskje anis i en halvliter for holder lenge. Derimot kan du heller bruke endel sukker, de fleste karpefisk er glad i søtsaker.

Vel ute på isen, og tilbake ved hullet jeg fikk de første mortene i, blander jeg litt vann i foret. Hvis det er grunt, bruker jeg ganske lite vann, slik at ballene blir løse. Men hvis det er dypt, eller du fisker i strømmende vann, må du bruke såpass med vann at du får skikkelig faste forballer. Hvis ikke vil du spre foret over et stort området, og dermed kan du fort ende opp med å lokke fisken bort fra deg i steden for til deg. Hvis du fisker i en elv, kan du blande sand i foret for å få det fort ned på bunnen, eller bruke en stikke med en forboks på til å slippe ned foret eksakt under hullet ditt. Alternativt kan du blande både sand og vann i foret, og så fryse det ned i baller. Da tar det en god stund før foret får effekt, men til gjengjeld holder det seg på plass. Bare husk å bruke endel sand, hvis ikke flyter de frosne forballene.....

Beregn 20-40 minutter før foret får effekt. Hvis du fisker på den samme plassen over flere ganger, så slipp en ball ned hver dag for å skaffe deg en jevn strøm med agnfisk. Husk at fisken spiser lite om vinteren, så det er ingen grunn til å overfore. Fordøyelsen til fisken går tregt i det kalde vannet, og for mye mat kan faktisk ta livet av fisken om vinteren. Et hull du foret opp forrige helg, holder gjerne fisk neste helg også, særlig når vinteren er på sitt tøffeste.

Tidlig på sesongen (før snøen legger seg på isen), er det god fart i både ørreten og agnfisken. Nå er det ganske lett å få tak i agnfisken. Med en gang snøen kommer blir sakene vanligvis vesentlig tøffere, og det bedrer seg ikke noe særlig før du kommer langt ut i februar. Men så blir det mer og mer fart i agnfisken (og ørreten) helt til isen går.

Da har vi vært igjennom det meste, så nå er det bare å komme seg ut og gjøre seg sine egne erfaringer. Skitt fiske. :)


EDIT 30.12.16:
Denne artikkelen er gammel, og inneholder en henvisning til bruk av agnfisk som ikke er lovlig per i dag. §37 i Innlandsfiskeloven sier at du kun kan benytte agnfisk i det samme vassdraget den er fisket i. Dvs du kan ikke bruke agnfisk fra saltvann i ferskvann, og du kan ikke bruke agfisk fra vassdrag X i vassdrag Y.

Denne blir spennende å teste på abbor og smågjedder til sommeren. :) Den har en skikkelig skål i front, så den bør lage bra lyd i vannet. Beina er såpass myke at de er ment å strekke seg ut når man drar, sliik at det ser ut som om frosken svømmer.

Bare å glede seg til sommeren.....

Vansjø er sammen med Oslofjorden min hjemmehavn. Her har jeg fått små og store fisk og kjørt på skjær i flere tiår. :)

Med en strandlinje på over 200 kilometer og et flateinnhold på 46,5 km2, er Vansjø en av Norges største innsjøer, og den desidert største i Østfold. Vansjø er full av fjorder, øyer, holmer og sund, som innbyr til friluftsliv og fiskeopplevelser. Vansjø med sine over 50 øyer, har navnet sitt fra det gammelnorske navnet vorn (vern), som går igjen i flere av stedsnavnene i regionen, og har altså ingen ting med vann å gjøre.

I Vansjø kan en oppleve et rikt fugleliv. Svaner, hegre, en lang rekke ulike ender og til dels sjeldne vadefugler, samt fiskeørn holder til her. Innsjøen er stinn av fisk med i alt 15-16 arter. Abbor, gjørs, gjedde og diverse karpefisk er de mest tallrike fiskeslagene.

Den beste måten å oppleve Vansjøs mangfoldige og vakre natur på, er med kano eller båt. Med båt eller kano kommer man lett inn i de mange grunne vikene, for ikke å snakke om alle de smale sundene som Vansjø er så rik på. Som så mange andre næringsrike innsjøer på Østlandet, er også strandlinjen i Vansjø dominert av siv og vegetasjon. Dette gjør at det kan være litt vanskelig å komme til med fiskestang fra land overalt, men mulighetene er absolutt til stede. Det finnes flere båtramper rundt vassdraget.

Vansjø har en overraskende lav snittdybde, og mange skjær. Bruker du båt, anbefales det derfor å kjøre forsiktig, hvis ikke må du fort ro hjem igjen. Bare se på dette bildet av propellen min etter nærkontakt med grunnfjell....



Fordelen med alle disse grunnene er selvfølgelig at de skaper mange spennende fiskeplasser! Dersom du ikke er kjent i området, er et kart å anbefale, siden Vansjø kan fremstå som en "labyrint" i mange områder. Denne "labyrinten" gjør dog at du lett kan finne et sted for deg selv, selv i populære utfartshelger.


Om sommeren holder Vansjø Båtforening åpen kafé på Elverhøy, som ligger ytterst på spissen av Årvolltangen, kun tre kvarters gange fra By the Way ved E6. Ønsker du å padle i Vansjø formidler Moss og Omegn Turistsenter utleie av kanoer og kajakker i Mosseelva.

Mosseelva renner fra det vestre bassenget og ut i Oslofjorden på innsiden av Jeløya. En demning hindrer båter i å følge elva ut i fjorden. Av innløpselver er Hobølelva den største, og også et av de få stedene i vassdraget hvor man finner ørret. Hvis ørret er målet, bør man oppsøke steder med litt fart i vannet, gjerne ganske langt oppe i Hobølelva. I selve Vansjø er ørret knapt nok en sjeldenhet.

Vansjø har i flere år vært preget av algeoppblomstringer i sommerhalvåret. Tilsiget av næringssalter fra omgivelsene (primært landbruk) har vært for stort. Morsaprosjektet har sitt navn fra Morsavassdraget (som Vansjø er en del av), og primærformålet har nettopp vært å bedre vannkvaliteten. Hvis du er interessert i dette, anbefaler jeg å lese den fiskeribilogiske undersøkelsen fra 2004 som sammenfatter resultatene fra blant annet yrkesfisket i Vansjø. Spennede lesning for oss som er godt over gjennomsnittet interessert. :)

Båt er altså å anbefale, og da er det greit å se litt på to båtslipper jeg har brukt:
-Ved brua til Dillingøya er det en bra slipp. Denne slippen er passe slakk og det er greit å parkere også.
-Båtforeningen i Mosseelva har også en fin slipp.

Det finnes flere kart over Vansjø, men felles for alle er at de ikke er skikkelige båtkart. Et kart er dog å anbefale, siden Vansjø er både stor og stedvis litt uoversiktlig med alle sine holmer og øyer. Men hvis du synes det er mange øyer, er det bare fordi du enda ikke har oppdaget hvor mange skjær det er..... I de store bassengene er du relativt trygg hvis du holder litt avstand til land, men vær ekstremt forsiktig alle andre steder.

Litt om rovfiskene:
Abbor
er vanligvis den første arten du vil stifte bekjentskap med. Som i de fleste andre innsjøer i Østfold er de tallrike, men heldigvis er snittstørrelsen i Vansjø bedre enn de fleste andre steder jeg har besøkt.


Abbor på 400-500g må ansees som normalt, mens fisk på kiloen dukker opp med ujevne mellomrom. Normalt er tiden fra midten av juni og utover den beste tiden, men du treffer abboren hele året.

Hvis du bare skal "sikre arten" er sikkert meitemark det beste valget av agn, men hvis du vil ha både antall og grei snittstørrelse er jigg eller popper mitt valg. Jigghoder på 10-20g, med shadjigger på 5-10 cm er å anbefale. (Shadjigg= jiggkropp med fiskeform) Som alltid med jiggfiske er det viktig at kroppene er skikkelig myke, slik at de får maksimal bevegelighet i vannet. Så får man heller leve med at de mykeste kroppene har kortere levetid enn de andre. Istykkertygde jiggkropper er tross alt et luksuproblem.

Prinsippet med jiggfiske er litt ulikt tradisjonelt slukfiske. Etter å ha kastet ut, lar du jiggen synke til bunns, men hold øye med sena mens jiggen synker. Ved minste rykk eller unormal bevegelse bør du gjøre tilslag, ettersom fisken ofte tar mens jiggen synker. Siden jiggkroppen er såpass myk, "svømmer" nemlig jiggen hele veien ned. Når bunnkontakten er et faktum, sveiver du inn så du har skikkelig kontakt med jiggen, før du (rolig) løfter jiggen fra bunnen og mot deg med stangen. På denne måten gjør jiggen et hopp langs bunnen, og det er dette du ønsker å oppnå. Ikke vær redd for å sette deg fast, siden jiggen har kroken stående opp på oversiden skal det endel til å sette den fast. (Noen bunnapp må du dog regne med.) Gjenta prosessen til du har sveivet inn, og som vanlig bør du variere tempoet på stangløftene og innsveivingen fra kast til kast til du finner "dagens fart".

Jiggfiske er et følsomt fiske, så sene av multifilament (såkalte "superliner, feks Fireline eller PowerPro) er en klar fordel. Også gjørsen og gjedda er fan av jigg, men mer om disse siden. Jiggen fungerer bra hele året, mens popperen har sin beste tid i sommerhalvåret. Samtidig fungerer jiggen i all slags vær, mens popperen i praksis fungerer best når det blåser lite og lysforhorholdene er gode. (Popper i regnvær og vind er sjelden noen god løsning med andre ord.)




Popperfiske er i ferd med å få stadig flere tilhengere her på berget, og det er lett å skjønne hvorfor. Dette er et høyst visuelt fiske, hvor abboren angriper så vannspruten står! I hovedsak finnes disse i to varianter, en som dykker under når du drar og en som hopper bortover vannflaten. Sistnevnte lager typisk en "poppelyd", derav navnet. De som dykker har som regel et hode som er avrundet eller spisset (som en vanlig flytewobler, men uten skje), mens de som "popper" har et skålformet hode hvor skålen er dypest der du fester fortommen.


For at man skal kunne kaste med poppere, er de som regel laget av balsa (et treslag) eller plast. Strike Pro, Kinetic og Rapala har varianter som fungerer bra på abbor og smågjedder og som er gode å kaste med en lett slukstang. Jeg bruker mest poppere på 5-7cm, men det er ingen fasit. Jeg bruker en 10` stang, ettersom lengden på stangen gjør at jeg kan styre popperen rundt sivkanter, vannliljer etc. Sene av multifilament er en klar fordel, siden du skal rykke og nappe i stangen for å gi liv til popperen mens du sveiver ganske sakte, og multifilamenten gir mer direkte effekt av nappene dine enn monofilamenten som demper nappene. Stenger med toppaksjon er å foretrekke, men er på ingen måte noe must. Husk fortom, for gjeddene sluker popperen med dødsforakt.




Du finner abboren i hele vassdraget. Nede i Mosseelva kan dette stedet være bra, men også her og her. Helt øverst ved det gule skiltet som opplyser om fartsbegrensningen er også en bra plass, kanskje det sikreste hvis elva står. Oppe i selve Vansjø er dette, dette, dette, dette og dette blant mine favorittplasser. Sistnevnte er forøvrig en plass for vertikalfiske, noe som også fungerer glimmrende med shadjiggen. (Vertikalfiske= pilking, altså det samme prinsippet som isfiske, bare at man bruker båt) Vertikalfiske er en veldig bra metode, særlig når fisket er tregt eller vannet varmt. Prøv plasser med dyp på 5-8 meter, med dypere vann i nærheten.




Og så en liten oppfordring til slutt; abbor vokser sakte, og de virkelig store abborene er viktige både som avlsmateriale og som predatorer av småfisk. Det er derfor fordelaktig å slippe de store ut igjen, ta heller med deg et knippe halvkilosborrer hjem i steden. De middels store har dessuten et langt lavere innslag av miljøgifter. (Dette gjelder forsåvidt all stor ferskvannsfisk, men spesielt for abbor siden de blir såpass gamle. En kilosfisk kan være 15-20 år)


Gjedde
er også svært vanlig i Vansjø. Derfor bør du alltid bruke en stålfortom når du fisker her, siden gjedda har en lei tendens til å kappe fiskesene. I motsetning til hva mange tror, er ikke dette på grunn av de store tennene du ser med en gang en gjedde åpner munnen, men på grunn av alle de små tennene som sitter tett i tett inne i gjeddas munn.


Gjeddene er vanligvis på sitt beste på høsten, etter å ha spist seg opp hele sommeren. Vanligvis er gjeddene i Vansjø relativt slanke, og da spesielt på våren når de har lagt bak seg både en tøff vinter og en enda tøffere lek. Dette betyr at gjeddene vanligvis biter best på våren, men kjemper best på høsten. Madammen på bildet var intet unntak, og ga meg en av de beste gjeddefightene jeg har hatt. Jeg fikk forøvrig en på 5,2kg på samme plassen noen minutter før, som hoppet som en sommervarm smågjedde. :) Begge fikk forøvrig friheten tilbake.




Det er liten tvil om at det i mange år har vært en viss overbefolkning av (små-)gjedder i Vansjø. Undersøkelser av vekst og alder på gjeddene tyder på dette. Til tross for at det kan virke som det er uendelige mengder forfisk i Vansjø, sliter altså gjeddene med å få i seg nok mat for optimal vekst.




Gjeddene gyter i grunne viker en uke eller to etter isløsningen. I perioden rett før leken er gjeddene rognstinne og ganske vanskelige å få til å ta. Dette har sikkert sammenheng både med det kalde vannet og med at de ikke vil risikere å miste rogn. Men det er fult mulig å få de til å ta, så lenge du treffer de hjemme på riktig tidspunkt. Rett før gytingen samles gjeddene utenfor gytevikene, gjerne rett i marbakken, for så å trekke inn når vannstand og temperatur er otimal. Det er forresten de største som gyter først, så får du en pen gjedde med rognstinn mage, er du på riktig spor. Når gjeddene står og venter på å trekke inn i vikene, bruker jeg igjen shadjiggen, men nå i større størrelse enn til abboren. 8-15 cm er størrelsen på jiggkroppen nå, med et relativt lett hode i forhold til kroppen, slik at jeg kan fiske sakte uten at jiggen blir liggende på bunnen.

Et alternativ til dette er "bottom bouncing" med agnfisk eller wobler. Dette kan gjøres med en dyprigg, eller med et søkke, og prinsippet er å dorge sakte avgårde (1-1,5 knop), mens du sørger for at agnfisken/ wobleren bokstavelig talt hopper langsmed bunnen. Her er det greit å være to i båten, en som styrer stengene (ikke mer enn to stenger nå, det blir bare krøll), mens en styrer båten og holder nøye øye med ekkoloddet så man får justert dybden etter dette.




Har du ikke dyprigg, er et søkke løsningen. Bruk en otersvirvel, slik at du kan ha et søkke nederst, og så en fortom på 1,5-2 meter hvor du har wobleren/agnfisken i enden. Bruker du wobler, så bør dette være av en variant som ikke er dyptgående. Bruk med andre ord en med en kort hakseskje som peker 45-90 grader nedover. Bruker du agnfisk, så rigg denne med en agnfiskskalle slik at den får litt gange i vannet. Det er også en god ide å sørge for at sena som går fra oterhvirvelen til søkket har lavere bruddstyrke enn hovedlinen din, siden denne metoden nødvendigvis gir endel bunnapp. Hvis du ikke har tilgang på dette, så slå noen knuter på denne senebiten, dette svekker bruddstyrken. Senebiten bør være ca 50-80 cm.

 Når gjeddene trekker inn i vikene, bytter jeg til gruntgående woblere eller fluestang og store flashfluer.

Dette med tidspunkt gjelder forøvrig hele året, ettersom det virker som de større gjeddene (4-5 kilo og oppover) har utpregede huggtider som varierer fra dag til dag. Jeg har ofte opplevd å fiske en hel dag, for å få to pene gjedder rett etter hverandre, for så å oppleve at de blir helt borte igjen. Nøyaktig hvorfor det er slik er ikke så godt å si, men det gjelder uansett å fiske mest mulig, slik at du har størst sjangs til å ha redskapen i vannet akkurat når gjeddene er på bettet. (Men smågjeddene biter nærmest konstant.) Heldigvis er det med gjeddefiske som det meste annet, du har best odds på morgenen og ettermiddag/kveld. Dette dreier seg dog endel rundt med årstidene, så når vannet er kaldt og dagene korte er gjerne fisket best midt på dagen. Gjedda jakter primært med synet, og fiske etter at det har blitt mørkt har jeg gitt helt opp.

I mars begynner gjeddene å spise seg opp igjen. Nå er de skikkelig glupske, og tradisjonelt enklest å fange. Samtidig er de aktive i sitt matsøk, og svømmer gjerne noen meter for å ta det vi tilbyr. Men til gjengjeld er de som regel i dårlig form, så ikke forvent de villeste utrasene nå. Du vil sannsynligvis også oppdage at gjeddene samler seg der forholdene er optimale, så har du først fått en pen gjedde bør du bruke litt tid akkurat der du er. Morgen og ettermiddag/ kveld pleier jeg nå å dorge med woblere på 12-18 cm, mens jeg nok engang finner frem jiggene midt på dagen. Jeg dorger fortsatt ganske sakte, under to knop.



Etterhvert som vannet blir varmere, blir de store gjeddene stadig vanskligere å finne. De sprer seg utover hele sjøen, og får disse utpregede hoggperiodene jeg nevnte tidligere. Men de er der fortsatt. :) Nå bytter jeg taktikk til pelagisk trolling morgen og ettermiddag/kveld, mens jeg fortsatt bruker shadjiggen midt på dagen. Pelagisk trolling betyr rett og slett at man dorger i de frie vannmassene, med andre ord ute på åpent vann. Nå er det på tide å finne frem flere stenger, og planerboard eller stangparavaner.

Stangparavaner er det enkleste (og billigste) alternativet av disse, og krever heller ingen montering av utstyr i båten, utover stangholdere. (Og disse bør du uansett ha noen av.) Stangparavanen er en "minioter" som du fester på snøret, og som drar snøret ut til siden av båten.


Du starter med å sette på ønsket wobler, og så slipper du ut den mengden line som skal til for å få ønsket lengde på slepet. (lengde på slepet= avstanden fra stangtuppen til wobleren). Deretter fester du stangparavanen og slipper forsiktig ut snøret mens paravanen drar seg ut fra båten. Når paravanen har ønsket avstand til båten, stiller du bremsen riktig (så løst som mulig, uten at snøret går ut mens du dorger), og setter stangen i stangholderen.

Stangparavanen kan festes til sena på to måter, enten med sikring til hovedsena eller uten dette. Sikringen består av en senebit festet i paravanen, med en sluklås til å feste på hovedsena. Det neste festepunktet er en utløserklype, som i teorien løser ut hvis du får fisk. Når utløserklypa slipper taket, vil dermed paravanen skli langsmed sena ned til wobleren. Du bør derfor bruke en svivel 1- 1,5m over wobleren, så ikke stangparavanen sklir helt ned.

Alternativ to blir dermed å droppe å bruke sikringen, og kun feste med utløserklypa. Dette vil jeg fraråde, ettersom det blir mye kaos av å skulle finne igjen paravanen når den løser ut, og kaos er det samme som tapt fisketid. Dessuten er gjeddene såpass rolige, at hvis du fester paravanen ganske hardt i utløserklypa, er det enkleste å sveive inn til du får tak i paravanen (som da ikke vil løse ut ved mindre det er en kjempekrokodille), og så ta av denne før du kjører fisken som normalt. Dette fungerer klart best etter min oppfatning, og gir minst styr.

En siste ting om paravaner; Multifilament og utløserklyper er ikke en optimal kombinasjon. Multifilamenten er såpass glatt at den ikke vil feste i klypa, men løser ut i tide og utide. Dette kan man løse ved å snurre sena en gang rundt klypekjeften, men da vil den ikke løse ut uansett. (Dette er måten jeg gjør det på. Jeg foretrekker multifilament ved dorging med stangparavaner siden jeg mener det gir sikrere kroking.)

På høsten begynner igjen gjeddene å samle seg på de optimale plassene. Som tidligere nevnt er de litt vanskligere å lure nå enn på våren, men desto mer morsomme når de først tar. Fortsatt er det wobler jeg bruker morgen og ettermiddag/kveld og shadjigg på dagtid. Men nå ser jeg etter dypkanter på 5-8 meter som jeg fisker av med dypriggen eller jiggen.



Isfiske etter gjedde kan også være en morsom og effektiv metode. Bruk et stort borr (minst 170mm) eller bor flere hull ved siden av hverandre for å få opp fisken. I tillegg til borret, er det nødvendig å ha en isøse, ispigger, varmt tøy og noe å sitte på. Jeg anbefaler deg også å bruke en flytedress, både fordi dette er godt og varmt, og på grunn av sikkerheten denne gir. Den aller viktigste sikkerhetsfaktoren er dog å ikke ta sjangser og aldri isfiske alene. Erfaringsmessig er fisket best akkurat etter at isen er blitt gangbar (stålis på 5 cm) og mot slutten av sesongen. I januar og februar ligger snøen tykk over isen og da gjør jeg noe annet. :)

Ved isfiske er det to metoder som gjelder: Pilking (med jigg eller balansepilk), eller meite med (død) agnfisk.

Til pilkingen trenger du en stang i passe lengde og mykhet og en liten snelle, helst fylt med monofilament (monofilament= vanlig fiskesene). Den stumme multifilamenten strekker seg nærmest ikke, og med de korte snørelengdene vi snakker om her, vil det gi endel tapte fisk fordi krokfestet slipper. Multifilamenten trekker dessuten vann, og i minusgrader vil det bety at sena fryser på snelle og lager krøll. Bruk de samme jiggene som i sommerhalvåret, og supler med noen balansepilker.

Men mer om isfiske i senere innlegg. :)

Gjørs
er en ukjent fisk for de fleste nordmenn, men blir fort en kjent og kjær art for oss som fisker i Vansjø. Gjørsen er i familie med abbor og hork, som du også finner i vassdraget. Mer om dette i DEL 2. :)

Link til del 2:
http://teamcolibri.blogspot.com/2010/12/vansj-hvitfiskparadiset-i-stfold-del-2.html

Har du lyst til å få dette synet når du sveiver inn?


Vänern er et svært spennende mål for fiskeentusiaster av alle slag, men det er først og fremst trollingentusiastene som flokker seg på dette innlandshavet. Her er det tillat å fiske med inntill ti stenger, og det er ingen begrensninger på bruk av dyprigg og planerboard. Samtidig er det et aktivt lokalt trollingmiljø og det tilrettelegges for håpefulle tilreisende på en måte vi ikke er bortskjemt med i Norge. Svenskene ser ut til å ha skjønt at fisketurisme kan bidra positivt i små lokalsamfunn og handler deretter, her har norske lokalsamfunn mye å lære. Nettsiden over alle nettsider for Vänernfisket drives av en ildsjel ved navn Einar, og den finner du her.

Jeg har vært i Åmål (Örnäs Camping) og i Dalbergså ved Dalbergså Camping. Begge stedene er gode utgangspunkter for fisket, men jeg har hatt best uttelling i områdene som kan nås fra Dalbergså. Dette kan dog ha med tilfeldigheter å gjøre, jeg har bare vært i Vänern 4 ganger.

En liten advarsel før du kaster deg i bilen:
Her snakker vi om en enorm åpen overflate. Du bør derfor være trygg på egne ferdigheter og båtens begrensninger før du gir deg i kast med Vänern. Sørg for at essensielt nødutstyr er i orden. (Reservetank, nødraketter etc.) Kartplotter er en stor fordel, du bør minimum ha et sjøkart og kunne navigere etter dette. Det blåser fort opp, og bølgene reiser seg like fort som på åpent hav. Havtåke kommer også fort, og kan redusere sikten til nærmest null på kort tid. Vi snakker om store avstander og forhold likt det du kanskje kjenner fra fiske på åpent hav her hjemme.

Generelt om fisket:
Laks og ørret har sin optimale trivselsstemperatur rundt 7-12 grader. Det er derfor lurt å legge opp fisket etter dette. Om sommeren betyr det som regel at du må bruke blyparavaner/dipsydivere eller dyprigg for å nå de store blanke, mens det tidlig vår og sen høst gjelder å jakte på områder hvor vannet er litt varmere enn ellers. Selv små utslag i temperatur påvirker fisken, og du bør være forberedt på å flytte deg mye rundt på jakt etter optimale forhold. Husk på at det relativt varme overfaltevannet følger vinden.

Vanlig trollingfart ligger på 1,4-3 knop. (En knop= 1,852 km). Kaldt vann gir normalt tregere fisk, mens varmt vann betyr det motsatte. Husk å tilpasse det du fisker med til farten eller omvendt. Sjekk alltid gangen på redskapen i vannet ved siden av båten før du slipper ut. Selv bruker jeg agnfisk når det er kaldt i vannet, siden den lave farten betyr at fisken har veldig god tid til å studere "tilbudet". Dette fungerer dog ikke noe særlig når farten kommer over 1,8 knop, så da bruker jeg dorgeskjeder/skojern/woblere.




Fargevalget er som etter laks og ørret generelt. Fint vær betyr sølv og blått mens dårlig vær gjør at jeg finner frem mørkere farger. Men jeg har alltid et "wild card" på en av stengene, altså noe med ekstreme farger som gult og grønt. Men stikkordet her er VARIASJON. Bytt om slepet ofte, varier farten innen rimelighetens grenser og prøv nye plasser. Hvis du har kjørt over et sted uten napp, og uten at du ser agnfisk på ekkoloddet, så dra opp redskapen og flytt deg til neste sted. Vær aktiv og oppfinnsom, og skaff deg en kikkert til å se på hva de andre båtene gjør. Ikke vær redd for å stille "dumme" spørsmål, men for all del vær høfflig og hyggelig. :)


Åmål:
Herfra er det kort vei ut til de store flatene. Åmål ligger endel lenger nord enn Dalbergså, og fisket her er kanskje som vassest rett etter at det aller første vårfisket er ferdig. Båtslippen på Örnäs er meget bra, og det er gode brygger tilknyttet campingen. Leier du en av hyttene som ligger ved brygga, kan du bokstavelig talt gå rett fra sengen og over i båten. I praksis er dog ikke tyveri av utstyr noe problem, så de kan godt la "stæsjet" ligge i båten selv om du bor på en av hyttene innover på campingen. Standarden på hyttene er helt ok, med fellesanlegg for dusj/wc og oppvask.

Særlig ved østlig og sydlig vind kan området være værhardt, så som alltid bør du holde kontroll på værmeldingen. http://www.yr.no/ har gode varsel. Det finnes et nettkamera som ser inn mot campingen, og tidlig på våren er det greit å ta en kikk her før du drar, så ikke drivisen stopper hele turen.

Når det kommer til hvor du bør fiske, er det en god ide å sjekke med eventuelle andre trollere på campen. Som alle andre steder, endrer plassene seg fort. Hvis du ikke får noe napp på informasjonsfronten, ligger det en serie grunner rett øst for campen, og disse er altid et bra sted å starte.

Dalbergså:
Dabergså er et meget godt utsgangspunkt for det tidlige vårfisket. Campingen ligger litt oppe elva, så du er helt i ly for drittværet så lenge du ligger til kai. Samtidig er det mulighet for blankfisk nær sagt rett utenfor campen. Bare se på denne laksen på 6kg som jeg tok rett nord for campen:



Dette betyr at man kan få fisket selv om værgudene ikke er helt i humør, men ved nordavind blir det stritt uansett. Laksen tok forøvrig en Tomic som jeg flatlinedorget. (Flatlinedorge= slepe noe bak båten uten bly eller paravan, med andre ord vanlig dorging.)

Dalbergså er en utpreget fiskecamp, så her møter du primært andre entusiaster. Vær dog litt obs på at standarden på campingen ikke er helt på topp, så hvis du skal kombinere familieferie og fisking kan det være greit å tenke seg litt om. Samtidig er det ingen egen båtslipp for campingen, men det er en privat slipp på den andre siden av elven og du kan også sjøsette i Mellerud og kjør båten ned/ rundt. Slippen på andre siden av elven forutsetter 4WD, og er privat. Du kan dog bruke denne så lenge du bor på campen, men her er det ekstra viktig at du kjører forsiktig og rydder opp etter deg, så ikke slippen blir stengt.

Som nevnt kan du begynne å fiske omtrent rett etter at du kommer ut fra elven. Men det kan være lurt å teste grunnen som ligger rett øst for elven, og ikke minst de som ligger lenger nord. Det kan for eksempel gi en slik öring:


Andre arter:
Vänern huser også en haug med andre arter. Gjedde, abbor og ikke minst gjørs når vekter her som ikke kan kalles vanlig hos oss. Dette har jeg dog ikke prioritert når jeg har vært der. Derimot har vi fått mange gjedder som bifangst, med denne som den største:


En siste oppfordring:
Lakse- og ørretfisket i Vänern baserer seg på utsetting av fisk. Det er kun lov å ta opp laksefisk som er finneklippet, all villfisk skal gjenutsettes. Skal du fiske her er det også naturlig å bidra til fremtidens utsettinger, og det gjør du ved å sette inn penger på Silverlaxen. Jeg setter alltid inn et par hundrelapper her før jeg drar, og det bør du også.

Et kort svar: ALT! :)

Om det er fjærmyggfiske med #3 i et lite myrtjern i Oslomarka, ismeite etter gjedde eller ørret, dorging/trolling, pilking i Nordnorge eller tigerfisk i Okawangodeltaet i Botswana spiller ingen rolle. Har det finner og puls er jeg klar. :)

På http://www.fiskersiden.no/ og http://www.ofa.no/ finner du meg på forumet som "erik", og der la jeg som regel ut en fangstrapport når jeg hadde noe å melde før. Nå er det blitt litt kronglete å legge ut bilder, samt at noen forum ikke kan linkes fra, så derfor startet jeg en blogg i steden. Her på bloggen blir fangstrapportene hyppigere, med mer bilder og selvfølgelig med mer av den virkelig saftige informasjonen (hvor, når og hvordan).

Team Colibri er navnet på båten min. Logoen er laget av min fantastiske samboer, Camilla. Navnet kommer fra båten min, en Silver Colibri. Som kjent er ikke det verdens største båt, så da tar jeg igjen i form av en tøff logo. :)




Skroget er fra -99 og motoren fra 2008. Jeg ønsket en båt som er stor nok for to som fisker (minimum 4 meter), tåler juling (dvs aluminiumsskrog), er mest mulig lydløs (dvs glassfiber innerskrog), tåler sjø (brukbar v-bunn), tåler regnvær (selvlens), går fort til en grei driftskostnad (50 HK Honda BF) og kan dras på henger med en vanlig bil. Båtkjøp handler i praksis om en ting, og det er prioriteringer. I ettertid må jeg si at jeg er svært fornøyd med mine, noe som gjenspeiler seg i at jeg har hatt skroget i over ti år nå. Tiden flyr...

På motorfronten er jeg nå på min tredje Honda firetakter. Jeg startet med en 30HK som er det Silver anbefaler som maks motorstørrelse på denne båten. Til tross for ettermontering av hydraulisk tilt klarte ikke denne motoren å løfte skroget skikkelig klar av vannet. Skroget har en relativt dyp V-bunn (størrelsen tatt i betraktning) noe som krever litt motor for optimale fartsegenskaper. Misforstå meg rett, 30HK var helt greit, særlig med bare en person i båten, men den var noe treg i plan og fikk ikke utnyttet sitt fulle fartspotensiale.

Jeg skiftet derfor til en firetakts Honda 50 HK i 2001, noe som hadde en dramatisk effekt på kjøreegenskapene. Båten går nå lett i plan selv med 4 personer, og med litt tålmodighet går den i plan med 5 også. Toppfarten økte fra ca 28 til 34 knop, marsjhastighet ved ca 4000 omdreininger økte også med ca 4 knop og ligger nå på ca 24 knop. Skroget løftes skikkelig klar av vannet og båten går meget pent i det meste av sjø. Jeg har også eksprimentert med diverse propeller, og bruker for tiden en Solas stålpropell.

Nå står det en Honda BF 50 på som jeg skiftet til i 2008 når Honda kom med elektronisk innsprøyting på sine 50 HK. Motoren har mine varmeste anbefalinger, og har aldri gitt meg noe annet enn ren kjøreglede. (Jeg gjør all service selv.) Ikke minst er den en av de letteste firetakterne på markedet i denne størrelsen (delvis fordi den "bare" har tre sylindre, noe som ikke har noen praktisk betydning på denne båtstørrelsen), noe som er meget viktig på en såpass liten båt som den jeg har.

Av fast utstyr er ekkolodd, kartplotter, dyprigg og planerboardmast verdt å nevne. Av fiskeplasser vi har besøkt, er Oslofjorden, Vansjø, Vänern og Mjøsa mine favoritter og der vi tilbringer mest tid.



Båten har hjemmehavn ved Vansjø i nærheten av Moss i Østfold, så det er der det har blitt flest timer, Men ved hjelp av en BK-båthenger og en Daihatsu Terios er vi rimelig mobile. Av nevneverdige fangster med eller uten båt minnes jeg disse med kanskje størst glede:

Gjedde (Jigg Vansjø) 7,2 kg
Ørret (Trolling i Vänern, Sverige) 7 kg
Ørret (Isfiske Nøklevann i Oslo) 5 kg
Ørret (Kanodorging Storflåtan i Nordmarka) 3,1 kg
Laks (Trolling i Vänern, Sverige) 6 kg
Laks (Fluestang Drammenselva) 5,5 kg
Havabbor (Fluestang Oslofjorden) 2 kg
Sei (Trolling i Drammensfjorden) 4,2 kg
Gjørs (Trolling i Vansjø) 4,1 kg
Abbor (Meite Nordmarka) 2,1 kg
Blue Eyed Tuna (Trolling Gran Canaria) 30 kg
Grey Shark (Meite Cape Town) 9,5 kg

Mannskapet varierer fra tur til tur, men bortsett fra jentene mine vil du se at Anders, Jonathan, Stian og Karl Johan er gjengangere.