Garmin med nye retningssensorer

Garmin med nye retningssensorer

Garmin utvider arsenalet av tilbehør som er svært nyttig for sportsfiskere. To nye elektroniske kompass er på vei.


Begge er basert på NMEA2000 med Micro-C kontakter som dermed passer i de fleste NMEA2000-oppsett. Merk at disse IKKE er GPS-antenner, med disse bruker du enten den interne GPS-antennen eller en annen ekstern GPS-antenne.


Hva skal jeg med et elektronisk kompass?

Først og fremst gjør et elektronisk kompass at båtsymbolet på kartplotteren stemmer med hvor nesa på båten faktisk peker, ikke med hvilken retning båten beveger seg i. Ved sakte dorging kan avdriften sideveis bli større enn fremdriften, ved vertikalfiske er som regel avdriften på tvers av båten etc. Ved spinnfiske bruker jeg båtens retning på kartplotteren til å vite nøyaktig hvor jeg skal kaste i forhold til waypoints og dybdekart. Kort sagt; kjekt å ha.

Skal man bruke radar kan radarbildet brukes som overlegg på endel kartplottere, inkludert Garmin GPSMap. Men for at dette skal fungere må man nettopp ha et elektronisk kompass som synkroniserer radar- og kartbildet.


Ved montering av disse er det viktig at man unngår magnetfelt, Jeg anbefaler at man først gjør en midlertidig montering, feks med dobbeltsidig tape, for så å ta en testtur. Du skal kontrollere at kursvisningen ikke avviker fra den reelle i hele båtens hastighetsspekter. Du kan også bruke et tradisjonelt kompass for å sjekke dette, i likhet med de elektroniske kompassene vil et tradisjonelt kompass forstyrres av magnetisme.


Steady-Cast

Steady-Cast er en tilsynelatende enkel retningsgiver, og bør passe bra for alle sportsfiskere som ikke ønsker ekstrem kursnøyaktighet. Avviket er på pluss/ miun 3 grader etter kalibrering, kalibreringen i seg selv er en enkelt prosess. Den opererer med 10Hz som er raskt nok og i praksis en standard i bransjen nå. Steady-cast bruker standard NMEA-setninger og kan dermed også brukes mot annet utstyr enn Garmins, så lenge det utstyret støtter elektronisk kompass. (Det gjør det fleste moderne kartplottere med NMEA2000.)
Garmin Steady-Cast
Les mer om Stady-Cast her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572462?zebratwo=CJ

9-Axis Heading sensor

Her beveger vi oss et steg eller fire oppover fra Steady-Cast. retningssensoren har nå et avvik på pluss/minus 2 grader (bra, men ikke heeeeelt topp enda) etter kalibrering. I likhet med Steady-Cast opererer den med 10Hz på retning, mens hev opererer på 1 Hz. De siste ordene der er de spennende.


På grunn av større nøyaktighet anbefaler Garmin denne for bruk med radar (ikke Steady-Cast). Men det er også en annen stor forskjell kontra Steady-cast, for her har vi sensorer for pitch og roll. I praksis betyr dette at sensorene merker seg båtens vinkel i vannet, både mot siden og i fartsretningen.
Les mer om 9-axis her: https://buy.garmin.com/en-US/US/p/572463?zebratwo=CJ


Da gjenstår det å se når Garmin følger Simrad og gir 2D-ekkoloddet mulighet til å kompensere for pitch/ roll med data via 9-axis. Raymarine har en variant over temaet i sin siste MFD, og Garmin bruker det allerede i Panoptix, så dette bør være rett rundt hjørnet.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
2/16/2017
Simrad S5100

Simrad S5100

Simrads beste ekkolodd ble nettopp fornyet. BSM-3 (som igjen var svært lik forgjengeren BSM-2) er blitt erstattet med S5100. Denne gangen er endringen kontra forgjengeren merkbar.
Simrad S5100


Umiddelbart er den største endringen at modulen har tre helt uavhengige ekkoloddkanaler. Med andre ord kan du koble til ekkoloddgivere som total dekker hele frekvensbåndet fra 28 til 250 Hz, med effekt tilpasset ekkoloddgivere fra 300W til 3000W. Dette betyr at man kan bruke High, Medium og Low samtidig, forutsatt at man har ekkoloddgivere til dette. Men kansje vel så relevant er at man kan ha en giver med dobbeltbånds chirp (feks TM265HL) og en enkeltbåndsgiver (feks TM185M) tilkoblet samtidig og så velge den kanalen man ønsker å bruke avhengig av dybden man skal fiske på.


Uavhengige ekkoloddkanaler betyr også mulighet for ulike innstillinger av den enkelte kanal, og ikke minst gir det mulighet for bildefremrulling uten forsinkelser fordi en kanal skal fyre av flere ekkoloddgivere i rekkefølge.


På tilkoblingssiden bruker S5100 tre sorte 9-pins porter for tilkobling av ekkoloddgivere. Den har bare en ethernetport. Her kunne jeg gjerne sett at modulen hadde tre ethernetporter, siden dette forenkler innstallasjon i båter med mer enn en skjerm. (Slik som, kremt, min båt.)


S5100 er offesielt kompatibel med alle Simrads moderne skjermer, Det vil si NSS Evo3, NSS Evo2, NSO og S2009/S2016.




YouTube:

https://youtu.be/XcbR5uIGl1o


Norske priser er ikke klare enda, men i USA ligger S5100 på 2000 USD så forvent norsk pris rundt 20-25.000,- Antatt levering fra mai 2017.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
2/16/2017
Båtmässan 2017

Båtmässan 2017

For min del har et årlig besøk på Båtmässan i Gøteborg vært en lang tradisjon. Det er ikke mange av disse messene jeg ikke har vært på de siste 15 årene.

I år hang Lars og Carl seg med på bussturen opp og ned fra Oslo. Karl Johan er fastboende og møtte oss der. På vei inn til messen møtte også denne lilla gledessprederen oss:
35 fot fiskeglede ønsker velkommen.
Jeg var spesielt ute etter å se på utvalget av små og lette aluminiumsfarkoster. Det kommer (minst) en egen artikkel om det temaet etterhvert, nå er jeg i "rekognoseringsfasen" med tanke på å utvide egen båtpark. Dessverre fant jeg ingen alternativer der, det nærmeste jeg kom var Linders lille 355 men den blir for stor og tung for akkurat den bruken jeg har i tankene.

Dog var det mye annet fint å se på. Vi var selvfølgelig innom både Westgear og Mojo Boats, som begge stilte sterkt.  En båt som defintivt krevde litt ekstra tid og drømmende blikk var Fiskejournalens redaksjonsbåt, en Rocad 498. Båten er imponerende i seg selv, med sin kryssing mellom Rocads lange båtbyggertradisjon kombinert med mer amerikanske ideer som kastedekk og fiske-vennlig layout. En 60 HK i tillerutgave er heller ikke helt vanlig, og når den også er utstyrt med autopilot blir det hele noe som klart skiller seg ut.
Rocad 498, med mer utstyr enn en norsk fregatt.

Tiller og autopilot via hydraulikk ser du ikke hver dag.
Rocad 498 begynner rundt 110.000 kroner. Innen du har det utstyrsnivået vi ser på bildene over har du nok passert 200.000. Mens Rocad er en "ekte" svensk båt i glassfiber, både designet og produsert i Sverige, er UMS aluminiumsbåter produsert i Ukraina.

UMS var nytt for meg, jeg har aldri sett disse før. Modellen 550 DC AL fanget mitt blikk der den stod sammen med både mindre og større søsken.
UMS 550 DC
UMS 550 DC er bred i forhold til lengden, og i motsetning til mer velkjente Buster og Silver er den "tro" mot den mer rene aluminiumsbåten uten masse seter, puter og dill-dall som uansett bare er i veien. Modellen vi så på (og som du ser på bildene) avviker noe fra standardmodellen, men disse avvikene falt i smak hos meg. For eksempel er rutene noe endret, targabøylen er bredere og høyere (i mine øyne fortsatt litt lav), og en uttagbar utstyrskasse bak kunne brukes som aktersofa.

Standardmodellen har også to sitteplasser foran vindrutene som er fjernet her, og etterlater en gedigen plass på fordekket, tatt i betraktning at båten "bare" er 5,5 meter. Bakover ser du aluminiumskassen som også fungerer som sofa/ kastedekk. Legg merke til de to store lukene i dekket.
Stor og åpen flate
Lukene drenerer til kjølsvinnet, som heldigvis er konstruert med nok helning bakover til at eventuelt vann kan pumpes ut (eller slippes ut via drensplugg når båten står på henger). Den forreste luken har mer enn nok plass til en solid batteripakke dersom man ønsker frontmontert elmotor, og det er ferdige rør for å trekke kabler fra rommet under luken og opp i fronten:
Fronten
På denne måten havner vekten fra batteriene lavt, og forhåpentligvis passe langt bak i båten. Selve baugen er flat og enkel å montere motor på, uten masse pynt eller fancy utforminger. Platene i rekken (den sorte "inlineren" på rekken) er i glassfiber, som demper lyd. Og i motsetning til en og annen amerikansk fiskebåt, er UMS helt uten treverk som kan råtne og trekker opp totalvekten unødvendig. Kvaliteten på sveisene vurderer jeg med øyemål til "bra nok", en og annen skjønnhetsfeil. Pris med 75HK (som nok er for lite, denne bør ha minst 90+) starter rundt 268.000.

Hos Comstedt ble det tid til å se på den nye toppmodellen Solix og neste generasjon av Helix, og ikke minst en prat med "Mr Comsted", Pelle Hjertman.
Solix 12 og 15.
Det skjer mye hos Humminbird om dagen, de er skikkelig "på hugget" med både fornyelser av maskinparken og software. Også hos søstermerket Minn Kota er det ting på gang, med fornyelse av alle IPilot/ IPilot Link som nå er fult på høyde med Motorguide Xi5 rent teknisk. Med ny software og den nye BT-pucken har MK tatt igjen MGs lille forsprang. Så da gjenstår det bare å se hva MG svarer med, om ikke annet viser dette hvor godt det var for oss forbrukere at MK fikk en skikkelig konkurrent på dette området.

Garmin hadde, som vanlig, en stor og fin stand. Dessverre bar de nok litt preg av at dette var messens siste dag. Både GPSmappen Carl lekte med og Echomappen jeg lekte med låste seg fullstendig. Vi håper de kommer sterkere tilbake på neste messe.
Carl kræsjer en GPSMap
Siste stopp ble standsene til Sporting og de andre ustyrspusherne. Som vanlig var utvalget av sportsfiskeutstyr hos disse 3-4 bedre enn det du finner på noen norsk messe, og som vanlig gikk bankterminalene varme når vi entret området...
Sporting alene hadde 20 meter veggplass
Messen skuffet ikke i år heller, vi sees sannsynligvis igjen i 2018. Den eneste ulempen med en slik ekskursjon er at lysten på båtliv, fisking, varme og åpent vann blir enda sterkere.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at Lars, Carl og jeg fikk billetter til messen fra henholdsvis Navico (Lowrance/ Simrad) og Comstedt (Humminbird). 
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
2/12/2017
Totalscan- HDI - LSS - 3D - What?

Totalscan- HDI - LSS - 3D - What?


After the introduction of Simrad and Lowrance take on the "all in one"-transducer, TotalScan, we have recived several questions on what our preferred setup would be when it comes to scanning sonar. Here I will try to answer these questions. We will look at the technical differences, and how that transforms to practical differences out on the water.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
2/10/2017
Med Humminbird på glattisen vinteren 2017

Med Humminbird på glattisen vinteren 2017

I fjor høst kjøpte jeg en Humminbird Helix 5 SI for å kunne kartlegge mitt lokale vann. Jeg er kjempefornøyd med enheten, og Helix'en er et ypperlig verktøy for å lokalisere byttefisk og annen struktur med blant annet Side Imaging. Det at enheten har GPS gjør at man får et oppdatert kart over vannene man fisker ved å legge inn data fra for eksempel dybdekart.no, så lenge man bidrar med logger og sender inn disse. Jeg har igjen en del areal å logge før jeg har et komplett kart over vannet, så det blir mange åretak også i 2017.

Før båten kan sjøsettes er det fortsatt igjen et par måneder med gangbar is, i hvert fall her på Østlandet, og jeg mener mange kunne hatt stor glede av å ta med seg ekkoloddet på isen! Det virker som stadig flere har gått til anskaffelse av ekkolodd de siste årene, og antall enheter man har å velge i virker nesten uendelig. Jeg mener at de som liker å fiske på isen bør utnytte loddet sitt også der. Det skal ikke mye modifisering til før et vanlig ekkolodd er et kjempenyttig verktøy på isen.

Under følger rapport fra to turer på isen, hvor Helix'en fikk vist hva den er god for under isfiske!
Helix med isgiver gir et klart og tydelig bilde av hva som finnes under isen!
Lørdag 21. januar møtte jeg noen ivrige fiskere på Moelv for noen timers fiske på Mjøsa. Målet for dagen var å finne noen grove abborer, samtidig som vi håpet at en sulten ørret eller to skulle finne krøklene vi hadde rigget.
Nydelig soloppgang på Mjøsa
Vanligvis er det ikke lett å stå opp klokka 6 om morgenen, men når været er på din side er det lite som slår utsikten man får ute på isen en tidlig morgen. Det var riktignok en sur vind fra nord ute på isen, men noe fisk klarte vi å lure likevel.
Her ser man pilken nede på 10 meters dyp. Ved flere tilfeller kom det fisk fra bunnen for å møte agnet!
Jeg hadde rigget klart 3 stenger med krøkle som ble plassert ut, etter at dybde ble målt med ekkolodd. Disse agnene var beregnet for ørret og skulle stå å fiske gjennom hele dagen. Det viste seg at den ene krøkla ble plassert litt for dypt, men det kommer jeg tilbake til senere. Etter å ha satt ut stengene med krøkle var det frem med balansepilker og mormyshka. Dessverre fant vi aldri noen stimer av abbor. Det nærmeste jeg kom fisk på balanse var abbor som steg opp fra bunnen i møte med balansepilken, for så å returnere ned til bunnen like kjapt som den dukket opp. Å få se dette på ekkoloddet gir en ekstra dimensjon til isfiske, og man får testet ut hvilke bevegelser som trigger og hvilke som ikke gjør det! I artikkelen har jeg tatt bilde av skjermen under aktivt fiske både med 2D visning og Flasher mode. Begge deler fungerer utmerket til isfiske, men den store forskjellen er historikken som vises på 2D. Flasher mode gir samme bilde som A-scope ved 2D visning, altså den delen som er helt til høyre i bildet over dette avsnittet. Dette er "live", mens resten på 2D er historisk. Jeg mener det er en smakssak hva man velger, og de fleste kommer nok til å prøve begge deler. Jeg ser fordelen med historisk data på skjermen for å se hvilke bevegelser som ble gjort forrige gang en fisk steg opp fra bunnen for å inspisere agnet. Da kan man tilpasse seg til neste fisk viser interesse.
Det var ikke trangt om plassen denne lørdagen
Etter å ha prøvd å lure abbor med balansepilk, mormyshka i størrelse xxl og vanlige pilker ble det klart at noe hadde fattet interesse for den ene krøkla jeg satte ut på morgenen.

Fisken hadde tatt agnet som var rigget på en Rapala Squall kombo. Dette er forøvrig en relativt billig isfiskekombo som er artig å kjøre fisk på. Det er mulig jeg var uheldig med mitt eksemplar, men stangringene virket ikke å ha blitt enige om å stå i en rett linje. Uansett, dette har ikke stor betydning på en slik stang og den har klart seg greit på isen etter abbor og smågjedde.
Død krøkle fungerer visst på inaktiv abbor!

Abboren i Mjøsa lider ingen nød!
I stedet for å måle krefter med mjøsørret var det en godkjent abbor på 39 cm som hadde fattet interesse for krøkla som sto litt for nærme bunnen ute på 18 meters dyp. Abboren ble med hjem ettersom den ble tatt på 16-17 meters dyp. De andre krøklene var "korrekt" plassert, høyere i vannet, for å lokke forbipasserende ørret, men de ble stående urørt hele turen. For min del tok jeg dette som et tegn på at det meste av fisk var inaktiv denne dagen, og avsluttet fisket etter en fin abbor og et positivt første møte med mjøsisen.
Med fin temperatur og klart vær ble det ikke noen stor nedtur at fisket var tregt. Man må ha noen sånne dager for å sette pris på dagene hvor alt klaffer!
Neste isfisketur var lagt til NM-helga i februar. Lite visste jeg at det skulle bli et skikkelig sniperace!
Denne var bare starten på moroa!
I forkant av turen hadde jeg planlagt å prøve en kant som leverer bra med abbor om sommeren. Jeg kom sent utpå isen, og håpet om å finne noen fine abborer var ikke altfor stort. Etter hvert som jeg mistet trua på noe abborbett i det første området beveget jeg meg mot et område som vanligvis leverer fisk også på vinterstid. Målet var å friste mort med mormyshka, samtidig som jeg skulle sette ut agnfisk etter abbor/gjedde.
Pulk med portabelt ekkolodd gjør det enkelt å forflytte seg mellom hullene.
Med ekkolodd montert på verktøykasse kan den plasseres i pulken og fraktes mellom hullene. På den måten går det kjapt å lodde dybden, samt få en indikasjon på aktivitet under isen. En annen fordel med enheten jeg kjører som har GPS er at man da får brukt kartet som er laget ved hjelp av dybdekart.no. Ved å sjekke kartet på enheten med jevne mellomrom var det enkelt å bestemme hvor neste hull skulle bores. Da jeg omsider fant et område med mort, var det ikke mye "hvitt" på skjermen! Selv småmort er spennende å fiske når man ser på skjermen at de nærmer seg agnet.

Enkelt oppsett, fortom med en treblekrok og mort.
Det første jeg gjør når jeg kommer til et nytt område er å sette ut stenger med agnfisk. Fiske med agn innebærer ofte mye venting og handler for min del om å la agnfiske få mest mulig tid i vannet. Jeg passer også på å gjøre det enkelt fordi det er mindre utstyr å ta med seg på tur, og holde styr på. På bildet over har jeg tatt bilde av et meget enkelt oppsett. Snøret er 0,40mm mono bundet direkte i fortom av fluorcarbon med en treblekrok. På denne komboen har jeg valgt å droppe søkke. Sena er plassert i vippa med passe spenn og løser ut om noe fatter interessen for agnet. Snella er frikoblet med minimal motsand, kun nok til å holde vippa nede. Etter at jeg forflyttet meg gikk det ikke mange minuttene før den første vippa sto rett opp, og dagens første gjedde var et faktum. Gjedda som veide et par kilo var av den korte, tjukke typen og hadde spist en mort eller to før den tok min.

Etter dette gikk det slag i slag, med vipper som løste ut, og smågjedder som enten datt av ved iskanten eller ble kroket av på isen. Med lett utstyr beregnet på abbor ble det en meget artig og vellykket dag på isen. Det viktigste for min del var å oppleve litt action etter et par uker uten fiske.

Til slutt vil jeg skrive litt om hva man trenger foruten selve ekkoloddsenheten for å gjøre et vanlig ekkolodd klart for isfiske. Den siste tiden har det vært mye fokus i sosiale medier på nye enkle portable ekkolodd som promoteres som fullgodt alternativ ved isfiske. Jeg mener at man i stedet for å kjøpe et ekstra ekkolodd heller kan bruke litt tid på å klargjøre det ekkoloddet man bruker under sommersesongen. Dette vil være et ekkolodd man er kjent med fra før og som ofte er et bedre alternativ med tanke på kvaliteten på giver. Kjøper man en giver til Humminbird eller et av de andre kjente merkene får man en giver som kan senkes ned under iskanten slik at man får utnyttet en større vinkel. Der siste rapport er fra var isen mellom 60 og 70 cm så man er avhengig av å få giveren under iskanten og ned i vannet for å se noe mer enn rett ned gjennom søylen.


På bildet over viser jeg det eneste som trengs av ekstrautstyr til mitt Humminbird ekkolodd for å gjøre det klart for isfiske. Dette er en isgiver, kjøpt her, hos West System i Oslo. Giveren heter XI 9 20, og har en veiledende pris på 1199 NOK. Giveren kommer med en enkel bruksanvisning som viser hvordan man monterer skumgummien som senere brukes for å få riktig dybde i forhold til istykkelsen. Den viser også hvordan man fester medfølgende løftekabel som festes i toppen av giveren for å sikre korrekt vinkel hver gang man senker ned giveren i hullet. Nettopp det at giveren vinkles ved hjelp av et toppfeste gjør at man slipper å bekymre seg for vinkelen. Det er fullt mulig å ta med giveren man bruker på båten om sommeren, for de som har denne portabel. Jeg har montert min SI giver portabelt på båten og kunne i teorien brukt denne på isen, men det er vanskeligere å justere vinkelen med en sånn i forhold til en dedikert isgiver. Et annet argument for å velge en isgiver er at denne kan løftes ut av hullet ved kjøring av fisk. Da slipper man at fisken kjører seg fast i kabler. Har man montert en vanlig giver på en pinne eller stang vil jeg anta at det blir mer styr å få dette opp av hullet raskt nok.
Ellers er dette plug and play for min Helix. Den første isgiveren jeg skaffet meg viste seg å være defekt, men en kjapp prat med Flak løste dette og en ny, fungerende, giver kom i posten noen dager senere. Som norsk importør av Humminbird, viste de meget god service og kunnskap om sitt produkt!


På dette bildet ser man at skjermen er montert på en verktøykasse med fester fra Ram. I verktøykassa har jeg et 12ah fritidsbatteri og plass til alle ledninger og isgiver. Selve kassa med batteri blir med på alle turer hele året ettersom jeg har en portabel løsning også i båten. Kassa kan bæres, men med pulk blir alt mye smidigere.

Til slutt vil jeg anbefale alle som er glade i å fiske om vinteren og som har et ekkolodd liggende til å vurdere muligheten for å skaffe en tilhørende isgiver. Da får man glede av ekkoloddet også vinterstid!









Lars Horgen
Lars Horgen
2/06/2017
Litt om batterier

Litt om batterier

Jeg får spørsmål om batterier til båtbruk med jevne mellomrom. Her skal jeg forsøke å si litt om hva du skal tenke på ved valg av batteri og ved praktisk bruk.Vi snakker ikke om småbatterier du kjøper på matbutikken nå, men 12V-batterier for å starte og drifte en båt med motor(er) og elektronikk.



Før vi går løs på detaljene, skal vi avklare to begreper som har med strøm å gjøre.
  • Ladespenning måles i volt (V) og en påhengsmotor med god ladespenning gir ca 13,9-14,4 V.
  • Ladestrøm måles i ampere (A) og en påhengsmotor med god ladestrøm gir ca 25-50 A.
Litt forenklet kan vi tenke oss at ampere sier noe om hvor mye strøm som går igjennom ett system, mens volt sier noe om "trykket" på strømmen.



Tiden da alle batterier var blybatterier og det eneste man skulle tenke på hva var hvor mange ampere (A) batteriet skulle ha er forbi. I dag kan batteriene grovt sett deles inn i to typer:

  • Forbruksbatteri
  • Startbatteri

Kjært barn har mange navn, og forbruksbatterier selges under mange navn. De vanligste navnene bortsett fra forbruks- er fritids- eller vedlikeholdsbatteri, og fellestrekket for alle er at de er beregnet på å drifte noe, ikke å starte en forbrenningsmotor. Forbruksbatteriet er designet for å gi jevn utlading over noe tid, men klarer ikke å gi den ekstreme utladingen som skal til for å dra rundt startmotoren i en båtmotor med litt størrelse på. (Den evnen måles gjerne i Cold cranking Amps - CCA) Siden forbruksbatteriene typisk brukes slik at de risikerer å tappes langt ned, er batterier av gel- eller AGM-typen populære. Disse batteritypene tåler gjerne dypere utlading før oppladning bedre enn de tradisjonelle batteriene med bly og flytende syre og risikoen for lekkasjer er minimal. MEN de har fortsatt ikke godt av å stå lenge uten å lades opp, så det er viktig å få ladet opp igjen så fort som mulig. De har heller ikke godt av å tappes lengre ned enn ett gitt nivå, så man bør sjekke spesifikasjonene på det enkelte batteriet før man bruker det.

 
Et startbatteri er designet for å levere masse strøm over kort tid, for så å lades opp over noe tid  før det igjen skal levere masse strøm kortvarig. I bilen din står det et klassisk startbatteri. Når du skal starte bilen må batteriet levere masse strøm over et sekund eller tre, og så lades det opp under kjøreturen din. I små båter med en påhengsmotor og kun enkel elektronikk som et ekkolodd og en lanterne, er et startbatteri et godt valg. Hvis påhengeren gir tilstrekkelig lading av batteriet, vil ikke sporadisk bruk av en hekklanterne og hyppig bruk av et ekkolodd utgjøre noe problem. Motoren vil lade batteriet nok til at det aldri tappes nevneverdig. Driver du mye med spinnfiske slik at båten ligger i lange perioder med motoren av og elektronikken på, kjøper du et startbatteri med mye ampere. I en vanlig småbåt med litt elektronikk vil et startbatteri i størrelsen 60-75 A normalt være tilstrekkelig. Veldig grovt regnet, vil 75 A gi deg nok strøm til å drifte et vanlig ekkolodd i 10-20 timer sammenhengende før spenningen blir faretruende lav. Legger du til at du sannsynligvis kjører litt også, øker tiden. Vær obs på at for nyere påhengsmotorer som lader mye, bør man ikke bruke for lite batteri. For eksempel skal min egen 80HK Suzuki ha et batteri på minimum 115A, rett og slett for at batteriet ikke skal ødelegges (kokes) av motorens lading. Da båten var ny brukte jeg et 73A-batteri som startet motoren uten problemer, men levetiden ble kort og det var sansynligvis fordi det rett og slett ble ladet i stykker. Husk for all del at hvis du har ligget mye i ro, slik at batteriet ikke har fått tilstrekkelig lading fra påhengeren din, så bør du ta ut batteriet og lade det så det ikke står i dagevis med lav spenning!

Til trolling med en liten båt med litt elektronikk, vil som regel også et startbatteri på 60-75 A være et godt valg for de fleste. Du kan sannsynligvis gå noe ned i A i forhold til spinnfiskeren, og dermed spare litt vekt og litt penger, men sjekk hvor mye motoren din faktisk lader først. Eldre motorer har typisk lavere ladestrøm enn nyere motorer med generator i steden for den klassiske dynamoen. Det er helt vanlig at en eldre motor bare lader noen få ampere, mens en ny motor i samme størrelse gir både 10 og 20 ganger så mange ampere. Igjen må man sjekke spesifikasjonene på det utstyret man har.

Man bør uansett vedlikeholdslade batteriet med jevne mellomrom, spesielt i vinterhalvåret. (Mer om vinter og batterier lengre ned.) Ta ut batteriet eller lad det i båten hvis du har tilgang på landstrøm, og sørg for at du får toppladet batteriet noen ganger hver sesong selv om du tror ladingen fra motoren er tilstrekkelig.

Hva hvis man trenger mye strøm?
Da bør man vurdere et forbruksbatteri i tillegg til startbatteriet. Vi putter stadig mer elektronikk inn i båtene våre, og den kjedelige konsekvensen av det er at strømforbruket øker. I min egen båt har jeg et forbruk på over 6Ah med alt utstyr i drift, utenom elmotoren. Jeg har derfor en til to batterier for start/ generelt forbruk avhengig av behovet på akkurat denne fisketuren. Er det snakk om en ettermiddagsøkt eller kortere dagstur kobler jeg båtens elektronikk til startbatteriet, men er det en helgetur bruker jeg et forbruksbatteri i tillegg. Elmotoren min har uansett to egne batterier som ikke er koblet sammen med det øvrige elektriske anlegget, så med alt ombord har jeg nærmere 120 kilo med batterier å dra på. Hvor stort et forbruksbatteri skal være vil avhenge av hvor mye strøm du trenger løpende, hvor mange timers bruk det vil være mellom hver lading, samt typen batterier. Men som med det meste annet i en båt, bør du beregne deg en sikkerhetsmargin.
 
Et eksempel her kan være en klassisk mindre båt med en nyere påhengsmotor rundt 30-50HK, hekklanterne, og et par skjermer for ekkolodd og kartplotter og et ladeuttak for mobiltelefon. Da har man veldig fort et løpende forbruk rundt 2Ah, kanskje litt mer  hvis man er vedlig glad i å sjekke Facebook løpende. Skal man da bruke båten i 10 timer uten lading, har man "brukt opp" 20 ampere. Med et forbruksbatteri av AGM-typen, hvor batteriet typisk ikke skal tappes mer enn 40%, ser man da på batterier fra ca 50A og oppover.
 
Nest eksempel kan være den litt større sportsfiskebåten, hvor man kanskje har tre skjermer, lanterner, live-well samt ladeuttak for matros og kaptein. En live-well er typisk et strømsluk når pumpen går, men la oss si at gjennomsnittlig forbruk her ligger på minst 5 ampere. Med et AGM-batteri er vi da oppe på et batteri på minst 100A. Skal båten brukes på helgeturer, øker brukstiden fra 10 til 20 timer, og vi trenger et AGM-batteri på minimum 200A.
 
Du kan koble sammen forbruks- og startbatteriet ditt, slik at motoren lader begge to. For å få til dette bruker man et skillerele` mellom batteriene, og er dette automatisert vil forbruksbatteriet lades først etter at startbatteriet er fult. På den måten er du sikret at du alltid har strøm til å starte, samtidig som eventuelt overskudd ender opp i forbruksbatteriet. BlueSea SI-ACR er et eksempel på et slikt rele` av bedre kvalitet, men det finnes mange andre varianter i flere prisklasser.

Hvordan vet jeg hvor mye strøm som er igjen i batteriet?
Ett 12V-batteri er ikke et 12V batteri.... Med det mener jeg at voltstyrken varierer avhengig av tilstanden til batteriet. Du kan ikke måle hvor mye ampere som er i batteriet, men i praksis kan du si noe om det ved å måle hvor mange volt batteriet gir.
  • 12,75V - 100%
  • 12,48V - 70%
  • 12,24V - 40%
  • 11,7V - 0% (batteriet er "flatt")
Merk at disse tallene er tommelfingerregler for blybaserte batterier og basert på hvilespenning. Hvilespenning er den spenningen du kan måle med et voltmeter/ multimeter på batteriets poler, uten at noe annet er koblet til batteriet. Slik hvilespenning bør måles en stund etter at batteriet har vært i bruk (eller ladet), siden spenningen får en "nedtur" rett etter bruk, og en "topp" rett etter lading.
 
I avsnittet under ser vi på spenning målt mens batteriet er i bruk. Dette er IKKE hvilespenning, men kan uansett være en nyttig funksjon.

Hvordan måler jeg V?
De fleste moderne ekkolodd og kartplottere har mulighet for å gi deg informasjon om ladespenningen (tilførselsspenning) på skjermen. Det er verdt å nevne at den målte spenningen ikke er en nøyaktig vitenskap, til det er elektronikken som måler spenningen for dårlig. Men det er uansett en svært nyttig funksjon, og ikke minst kan den redde deg fra den kjedelige situasjonen hvor du har kjørt batteriet ditt så langt ned at du ikke får start på motoren din. Faller tilførselsspenningen på skjermen drastisk kontra hva du normalt ser, er det fare på ferde. dette kan også gi deg et forvarsel dersom motoren din ikke lader som den skal.


Her er et par eksempeler på hvordan dette ser ut på en Lowrance HDS, jeg har satt en ring rundt spenningen:

12,4 V på Lowrance HDS med motor av
På bildet over er motoren AV. 12,4V skulle tilsi et batteri på ca 70%, men eg har 2 stykk 5" skjermer  som trekker strøm fra batteriet her. Ingen grunn til bekymring der altså. Som vi så på lengre opp i artikkelen, er dette IKKE hvilespenning, så batteriet dras ned noe av det løpende forbruket.

14,3V på Lowrance HDS med motor på
På bildet over er motoren PÅ. 14,3V ladespenning er litt lavt, jeg burde fått 14.4V men hvis du ser på vanntemperaturen ser du at den er 2,3 grader. Denne dagen var det bikkjekaldt, og et kaldt batteri tar ikke lading særlig godt, noe som påvirker blandt annet ladespenningen i systemet siden koblingen her er motor-batteri-elektronikk og batteriet fungerer som et mellomledd. Sannsynligvis ga motoren de vanlige 14,4V lading, men det kalde batteriet "stjeler" 0,1V. Samtidig er en variasjon på 0,1 innenfor normalen, så her er det heller ikke noen grunn til bekymring. Slike skjermoverlegg er ikke nøyaktige nok til at en variasjon på 0,1 bør utløse ramaskrik i båten.

Jeg har dessverre ikke noen skjemrbilder av hvordan det ser ut med en skakkjørt batteribank. Av opplagte grunner har jeg heller ikke tenkt å få noen slike bilder siden jeg er nøye med å ikke overbelaste batteriene mine. Overbelastning = kortere levetid.   

En moderne batterilader skal ha et display som gir deg den samme informasjonen. 

Hvordan vet jeg om batteriet mitt er gåent?
Det opplagte svaret er at du vet det når ting ikke fungerer. Sørg for å topplade batteriet ditt skikkelig, la det stå et par timer, og mål så spenningen. Er den under 12,75 er batteriet noe svekket, er den under 12,7 har du et døende batteri. Du kan også ta det med til forhandler og be de kjøre en belastningstest på batteriet. (De fleste forhandlere bør ha utstyr for dette, selv Biltema har slikt utstyr.) Mange batteriladere har i dag en funksjon som skal kunne vekke døende blybatterier til live igjen, men etter å ha brukt den funksjonen et par ganger er som regel batteriet gåent uansett.

Hva med vinterlagringen?
Under vinteropplaget bør batteriet eller batteriene tas ut av båten. Sørg for at de topplades før lagring, og gi de en runde eller tre med vedlikholdslading gjennom vinteren. Jeg vil ikke anbefale noen å la laderen stå tilkoblet kontinuerlig, selv om den har automatikk som skal styre den. Slik automatikk har en feilmargin, og ikke minst kan den feile fullstendig. I værste fall er resultatet av en slik feil brann eller en eksplosjon.

Hva med batterilader?
Batteriladeren er din beste venn. Som for gode venner flest bør du bruke litt penger på den, og behandle den pent. Det er mye elektronikk i en moderne batterilader, så den bør oppbevares slik at den ikke går i gulvet. Når du skal kjøpe batterilader, så sørg for at den har automatikk som styrer både ladesyklusen, som gjør at den slår seg av når batteriet er fult, at den har en "vintermodus", at den er egnet for batteritypen du skal lade og at den er sterk nok. Endel batteriladere har også egen temperatursensor, og lader du batteriet i båten vil jeg anbefale slike ladere på det sterkeste.


Lader du batterier i båten er en "vintermodus" kjekt å ha på laderen. En slik modus gjør at ladesyklusen går med noe høyere voltstyrke, for å kompensere for at kalde batterier ikke tar lading like godt som varme batterier. Dette er selvfølgelig særlig et poeng for de av oss som fisker uansett temperatur, og lader batteriene i båten mellom øktene.


Batteriladeren bør ha en kapasitet som er minimum 10% av batteriets totale ampere. Så har du et 100A-batteri skal laderen ha minimum 10A-kapasitet. Kjøp heller en lader med for stor kapaistet enn en med for liten.


Ulike batterityper krever ulik ladesyklus. For eksempel vil AGM, Gel og LiFePo ha tre ulike ladesykluser. En ladesyklus sier noe om variasjoner i volt og ampere fra batteriladeren starter ladingen og til den avslutter. Du er helt nødt til å ha en lader for akkurat den batteritypen du bruker, alternativet er ødelagte batterier. Jeg foretrekker ladere hvor man velger ladesyklusen manuelt, dette er rett og slett for viktig til at jeg vil overlate det til automatikk.
Trident batterilader for maritimt bruk
 


Typiske faresignaler.
  • Du må slå av noe av elektronikken i båten for å bruke noe annet. Dette er et tegn på at din batteribank og bruken av den ikke matcher. Sannsynligvis gjør den bruken at systemet er på bristepunktet allerede, og du bør vurdere å utvide batteribanken.
  • Ladespenningen er ofte på 12,2-12,3 V eller lavere når det elektriske anlegget er i bruk. Dette behøver ikke å være et problem, for du må legge til strømtrekket på alt som er i bruk på ladespenningen for å finne batteriets tilstand. Gjør regnestykket og sjekk hvordan ditt anlegg ligger ann.
  • Det lukter rart i rommet batteriene står i under lading. Har du sjekket at du ikke lader med mer ampere enn batteriet ditt er beregnet for? Husk god lufting både ved lading og bruk dersom du har batterier med syre. (Feks et vanlig startbatteri.)
  • Elektronikken i båten får ofte feil, eller slår seg av uten grunn. Dette kan komme av en dårlig kobling et sted, korrosjon, feil jording, dårlig spenning eller feil på elektronikken. Begynne med å gå over ledninger og koblingspunkter og jobb deg fremover til du finner feilen. 
  • Syre/bly batterier (typisk startbatterier) er følsomme for overlading. Selv om du har en god lader med elektronikk som styrer ladingen, kan det derfor være lurt å koble fra laderen etter at selve ladingen er fullført.
Mer om elektrisk anlegg i båt finner du i denne artikkelen:
http://teamcolibri.blogspot.no/2016/02/et-kabla-rort-la-oss-rydde-opp.html
Her går jeg igjennom endel typiske feilkilder og brukerfeil, samt ser på hvordan det elektriske anlegget bør være satt opp.

Båtmagasinet har to gode artikler på nett om hvordan du tar vare på batteriene dine:
Lading av batterier
Lading av batterier mens båten er i bruk


I neste artikkel om elektriske anlegg i båt, skal vi se på ulike batterityper.

Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
1/25/2017
Onix er død - leve Solix

Onix er død - leve Solix

Humminbirds toppmodell Onix har vært den eldste toppmodellen på markedet en god stund, men nå tar Humminbird ballen og fornyer.
Humminbirds nyeste, og største.

Onix var egentlig ikke Humminbird i det hele tatt, det var en GeoNav omdøpt da Humminbirds eier Johnson Group kjøpte GeoNav. Sånn sett har dagens Onix vært steingammel i en elektronikkverden hvor modeller ellers byttes ut hvert 2-3 år. Johnson Group kjøpte GeoNav i 2007. GeoNav/ Onix slik vi kjenner den i dag er cirka 4 år gammel. Til tross for dette har Onix klart seg ganske bra, mye takket være en god hardware-plattform, men den har vært plaget med mange "bugger". Onix sin alder begynte også å by på problemer, ikke minst salgsmessig hvor det er tøft å selge gammel elektronikk til full pris. Onix har særlig vært populær hos amerikanske bass- og walleyefiskere, mye på grunn av usedvanlig god downimaging men også på grunn av god oppløsning på skjermene. Onix har i motsetning til lillebror Helix eget element for downimaging på sideimaging-giveren. (Nye Helix G2 får også dette.) Onix har fått jevnlige softwareoppdateringer slik at den har hengt nogenlunde med konkurrentene, og enda en oppdatering er på vei for å sikre kompabilitet med Solix.


Det er altså ikke hver dag Humminbird fornyer sin toppmodell. 17.01.17 kjørte de et aldri så lite show via Facebooksiden BASS. SOLIX er ny, den er større og den ser ut som en reell konkurrent til både Garmin og Lowrance for de som hovedsakelig fisker relativt grunt (dvs grunnere enn 50-60 meter). Årsaken til mitt forbehold er at du fortsatt må bruke den håpløst utdaterte SM3000-modulen hvis du skal ha full effekt fra en Airmar chirp-ekkoloddgiver.
Humminbird SM3000


Solix støtter Airmars chirp-givere delvis, i form av at du manuelt kan stille inn Solixen til å operere på ekkoloddgiverens frekvenser. Solix støtter ikke Airmars XID-system som hadde gjort at Solixen automatisk gjenkjenner ekkoloddgiveren og tilpasser seg den. Å kunne justere frekvensen er greit nok, men det er mye mer enn bare frekvensen som skal stemme mellom ekkolodd og ekkoloddgiver, derfor mener jeg at Solix ikke er fult kompatibel med Airmars chirp.


Men for ferskvannsfiskeren, eller sjørretfiskeren i saltvann og andre som hovedsakelig bryr seg om det som skjer i de øverste vannlagene, er Solix spennende. I følge lanseringsvideoen er den dessuten fult kompatibel med Onix, mens den deler waypoints med Helix. Du kan med andre ord kombinere en ny Solix med rimeligere (eller eldre) modeller for å få større skjermflate totalt sett.


I første omgang kommer Solix 12 (12,1`) og Solix 15 (15,4"). De to kommer igjen som fult utstyrt modell (feks Solix 15SI) og som en med bare 2D-ekkolodd og kartplotter. Solix 15 har en oppløsning på 1280X800, den samme oppløsningen som Solix 12 og som de fleste skjermer på ca 12" på markedet. Det er skuffende at de ikke øker oppløsningen på Solix 15. Til sammenlikning har Simrads NSS 16 en oppløsning på 1366X768 for Evo2 og 1920X1080 for Evo3. Dette er særlig skuffende med tanke på at nettopp Onix var langt fremme på oppløsning da den ble lansert.

Lysstyrken (nits) på Solix er ikke kjent i skrivende stund, men vi må anta at den er tilsvarende nye Helix G2, dvs 1500 nits som er mer enn nok og mer enn feks Simrads 1200. Solix bruker fortsatt TFT-teknologi i skjermene sine ikke IPS.


La oss ta en kikk på listen over hva Solix kan:
  • Chirp for SI, DI og 2D.
  • Mega SI (dvs opp til 1200 kHz) for detaljer på kort hold
  • "Vanlig SI", dvs 455 kHz for rekkevidde
  • Blåtann, kompatibel med diverse mobiltelefonfunksjoner.
  • 10.000 waypoints
  • 50 ruter
  • Autochart live, med dybder, bunntype og vegetasjon
  • Støtter Minn Kota med "følge kontur"-funksjonen
  • Kompatibel med 360
  • Kompatibel med den nye BD-retningssensoren
  • Kompatibel med den nye chirp-radaren
Humminbird sier ikke så mye om hva de har gjort på innsiden av Solix kontra Onix. Så om kapasiteten på RAM og prosessor er forbedret er ukjent. Men vi har fått informasjon om at mye av hardvaren er skiftet kontra Onix, bare ikke til hva. Dersom det interne minnet virkelig er økt, er det litt pussig at Humminbird fortsatt opererer med maksimalt 8 timers Autochart Live uten AC-minnekort, men det kan selvfølgelig være en begrensning lagt inn bevisst for å sikre salget av slike minnekort. Selve skjermen er ny, og er sammen med Lowrance HDS en av få som har multi-touch kombinert med (tilnærmet) full betjening med knapper.


Solix SI vil bli levert med ekkoloddgiveren XM14-20-MSI-T. Denne bruker en 14-pins kontakt, som i motsetning til den enklere 7-pinskontakten har egen jording per element i ekkoloddgiveren. Det bør i teorien gjør at man kan øke gain/ følsomhet uten at støyen på skjermen øker like mye som med 7-pins utgaven fra Helix-serien.


Det er naturlig å sammenlikne Solix med Lowrance HDS og Garmin GPSMap basert på pris og funksjonalitet. På dypere vann er ikke Solix en reell konkurrent til disse, men for den typiske ferskvannsfiskeren er den det. Siden Humminbird har lisensiert Raymarines Quantum-radar og gitt den navnet HB2124 er Solix også blitt et reelt alternativ for de som ønsker radar. Det er egentlig bare det vanlige 2D-ekkoloddet hos Humminbird som henger etter konkurrentene nå, hvis vi ser på de funksjonene folk flest faktisk bruker. Til gjengjeld er Solix desidert best på live-kartlegging med både dybde, bunnkomposisjon og vegetasjon, og Humminbird/ Minn kota er som kombinasjon alene om at elmotoren kan styres direkte etter alle variantene av live-kartlegging. En liten detalj her er også Humminbirds mulighet for deling av NMEA2000-data via ethernet, som sparer brukeren for kabler kontra Garmin og Lowrance. ideen er enkel og genial.
Autochart Live bunnkomposisjon

Autochart Live vegetasjon

Hva gir så Solix deg over lillebror Helix?

Større skjermer, kombinasjon av touch og knapper, bedre nettverk som også inkluderer full NMEA2000 og deling av kart over ethernet (link), bedre hardvare, mulighet for å endre menyoppsett (interface) og så naturligvis gleden over å håndtere en toppmodell som rent designmessig må sies å være langt penere å se på enn Helix. Sistnevnte er en humoristisk bemerkning fra min side, men Solix ER pen å se på.


Oppsummert var dette omtrent som forventet av Humminbirds nye toppmodell. De har aldri satset på sportsfiske på dypere vann, så jeg er ikke overrasket over at de fortsetter å satse på sitt tradisjonelle hjemmemarked som er den amerikanske bass-/walleye-gjengen. Med det treffer de også skandinaviske gjedde-, gjørs- og abborfiskere godt. Jeg regner med at vi vil se flere Solix montert inn norske og svenske spinnfiskebåter i 2017. Jeg regner også med at vi vil se Solix i mindre størrelser, rundt 10" og 8", utover i 2017. Forhåpentligvis fornyes SM3000-modulen etterhvert så de kan bli en reell konkurrent også på dypere vann, alternativt at Solix får støtte for Airmars XID direkte, sammen med en ny generasjon 360 bør det være høyt på Humminbirds utviklingsliste.


Solix har forventet levering her i Skandinavia rundt mars/april 2017. Norske priser er ikke klare enda, men den svenske importøren Comstedt er frempå og har allerede informasjon på sine nettsider. Jeg kommer ikke unna at Solix fremstår noe høyt priset sammenliknet sine funksjoner og skjermer.
  • Solix 15 Chirp Mega SI GPS - 49.995,-
  • Solix 15 Chirp GPS - 43.995,-
  • Solix 12 Chirp Mega Si GPS - 39.995,-
  • Solix 12 Chirp GPS - 34.995,-
Comstedt har også solide rabatter på utgående Onix. Så kan man spørre om hvorfor den norske importøren Flak AS ikke har det samme?


Alle bilder i artikkelen er hentet fra Humminbird.com.
Erik Grimsøen
Erik Grimsøen
1/23/2017
Testet: Shimano Citica og Sufix 832

Testet: Shimano Citica og Sufix 832

Tidligere i høst skrev jeg en artikkel om Shimano Yasei Pike. Stanga fikk jeg låne av Normark, og i pakka lå det også en Shimano Citica 201 snelle og Sufix 832 braidline. En artikkel om hele komboen hadde blitt på størrelse med en roman, og derfor valgte jeg å dele den i to.




Gjennom 2016-sesongen har jeg fisket mye med Citica. Den har fått være med på fiske etter både abbor og gjedde. Jeg har fisket relativt store shad'er, wobblere og diverse abborgodis for å bli godt kjent med den.
Det ble tidlig klart for meg at denne snella plasserer seg i et mellomsjikt. Den egner seg ikke særlig godt for de letteste jiggskallene, dvs under 10 gram, og heller ikke for baits mye over 100 gram.


Ved de aller letteste vektene blir den rett og slett litt stor. Spolen blir litt tung og kastebremsen lar seg ikke sette fullt så nøyaktig som jeg skulle ønske. Alternativene er at bremsen enten blir litt for hard, eller at den blir så nervøs at jeg må bruke tommelen flittig for å unngå backlash. Begge deler resulterer i kortere kast. Det hører med til historien at 0,18 braid er litt kraftig til jiggskaller under 10g. En tynnere line vil mates litt lettere gjennom stangringene. 0,12 ville nok vært bedre for lave vekter, men samtidig gjort den uinteressant for gjeddefiske. At lineføreren står i ro under kastet bidrar imidlertid til å øke kastelengden fordi det rett og slett er mindre mekanikk som skal rotere.

I de øvre vektklassene merkes det godt når man belaster for mye. Stativet på snella gir gode tilbakemeldinger på hva som er for mye. Med max i overkant av 100 gram passer den godt sammen med Yasei Pike. Jeg har også testet den på Abu's Fantasista Shiro Nano 15-40 og Gunki Iron-t 20-80. Med en vekt på snella på 210 gram blir dette forholdsvis lette kombinasjoner. I forhold til kastevekt føler jeg at snella leverer best mellom 15 og 80 gram, og dette er dekkende for mye av mitt fiske.

Oppbygningsmessig er denne snella et godt bilde på hvordan jeg ser for meg Shimanos produkter. At Shimano plasserer seg helt i toppen blant snelleprodusentene hersker det ingen tvil om. Alle som kan litt om sykkel vet at masseproduksjon av finmekanikk med høy kvalitet er deres varemerke. Følelsen og balansen i denne snella er akkurat slik jeg forventer.


Nettopp her tror jeg Shimano har gjort noe lurt; de har ikke falt for fristelsen å bruke dyre materialer. Førsteinntrykket er rett og slett litt plastikk. Blanklakkert plast er ikke eksklusivt, men til gjengjeld ganske holdbart. Snella føles egentlig litt billig når man pakker den ut av esken, men etter å ha brukt den mye, og forholdsvis hardt, er det helt greit med plasthus. Det er faktisk ikke en eneste ripe i den, og det til tross for at den hele tiden har sittet på stenger, uten futteral. Jeg vil heller ha en snelle med gode mekaniske løsninger og funksjoner framfor en der man har forsøkt å spare vekt med dyre materialer på bekostning av funksjonalitet.


Bak plasten skjuler det seg nemlig en del morro for nerdene. Akkurat som alle andre produsenter har Shimano en mengde navn og uttrykk på sine løsninger, og jeg tar derfor sjansen på å forklare noen av dem.

Stativet er frest ut av et stykke aluminium, og dette sammen med forsterkede sideplater bidrar til å holde alle komponenter riktig posisjonert i forhold til hverandre. Dette omtales som Hagane. Shimano har videreutviklet måten å støtte drevene i snella på. Denne kalles X-ship. Kort fortalt dreier dette seg om ekstra lagring som gjør at drevene forhindres fra å vri seg i forhold til hverandre ved belastning. Dette er en vanlig grunn til rasing av drev ved stor belastning. Denne løsningen er fornuftig fordi man ved økt presisjon unngår unødvendig og fordyrende materialvalg i drevene.

Snella har totalt 6 kulelagere. Slik jeg ser det er det tilstrekkelig. Som nevnt er snella for stor til lett fiske, under 10 gram, så man er ikke avhengig av et titalls lagere for optimal kastelengde. Alle roterende deler snurrer lett og smidig. For å oppnå god balanse er spolen frest ut av et stykke aluminium. Shimanos patent kalles S3D, og resultatet er en lett og godt balansert spole med lite vibrasjoner.

Lett aluminiumsspole.

Frikoblingen av spolen heter Super Free Spool og skal gi minst mulig friksjon ved kast. Tangenten og mekanismen føles behagelig og solid, og det er lett å løse ut spolen.

Behagelig tommeltangent.
Sist ut er kastebremsen, SVS Infinity. Spolen sentreres i stativet med den tradisjonelle skruen ved siden av bremsen. Kastebremsen justeres ved å velge hvor mange sentrifugalvekter som skal være aktive på spolen.

Spole med sentrifugalvekter.
Disse gir friksjon mot en messingspole når man kaster. Spolen har konisk utforming, og avstanden til sentrifugalvektene justeres ved å skru på et lite hjul på utsiden av snellehuset.



Messingspolen til kastebremsen

Jeg synes snella blir i overkant nervøs med én eller ingen aktive vekter, og har havnet på to av fire aktive. Da kan jeg justere resten med det utvendige hjulet, og litt tommelbruk. Det er hyggelig å se at stadig flere produsenter kommer med utvendig justering av sentrifugalbremsen. Dette er en stor forbedring som gjør det mye lettere å optimalisere snella når man endrer kastevekten.

Utvendig justering av kastebremsen


Sveivarmen er også av aluminium, og har to myke gummiknapper å holde i. Jeg har etterhvert blitt vant til knapper av foam, og reagerte på at Shimano har gått for gummi. Disse er overraskende gode, og jeg tror de nok holder lengre enn foam. Snella finnes både med høyre- og venstresveiv. Disse benevnes 200 og 201. Den finnes i to utvekslinger, 7,2:1 og 6,3:1. Jeg har testet sistnevnte, som egner seg godt på en snelle til allround-bruk.

Store, myke gummiknapper.

Når det gjelder konkurrenter føles det fornuftig å dra paralleller til Citica'ens nærmeste slektning, Curado. Denne er også veldig interessant, men er noe dyrere på grunn av andre materialer og flere kulelagere. Man skal heller ikke glemme Calcutta 200. Dette er en tradisjonell, rund snelle i metall, og er et skuddsikkert alternativ, men denne ligger også en del over i pris.


Skal man se ut over Shimano er det verdt å se på Abu Garcia's Revo Beast. Dette er nok den snella på det norske markedet som kommer nærmest Citica, men har ett ekstra kulelager og litt høyere utveksling. Revo Beast er veiledende vesentlig dyrere enn Citica (2499,-).

Det har også kommet oss for øret at det dukker opp et par lavprofilsneller til fra Shimano på markedet i 2017. Caenan og Caius er absolutt spennende. Uten å ha klemt på dem enda tror jeg disse fyller det nedre sjiktet hos Shimano. Som Citica snakker vi også her om sneller til mer fornuftige priser, henholdsvis 1499,- og 1799,-.
Mer informasjon finner du hos Rapala Pro Guide Norway og hos Normark



Når det er sagt bør det også nevnes at Shimano har mange gromme sneller i det øvre prissjiktet som ennå ikke har funnet veien til Norge. Håpet er, som alltid, at importøren skal tørre å satse slik at vi får mer å velge i. De to nyankommerene er forhåpentligvis et eksempel på det.

Etter en hel sesong med Citica må jeg si meg godt fornøyd. Førsteinntrykket var plast, men i ettertid ser jeg at Shimano har gjort noe lurt. Med et begrenset budsjett får man her en snelle som dekker flere behov, og som har gode tekniske løsninger. Den ser ikke grommest ut i hylla, men representerer akkurat det jeg forbinder med Shimano. I en amerikansk test ville nok konklusjonen ha vært "Value for money!".



Sufix 832
Kvaliteten på braidliner er svært vekslende. Pris er ikke alltid synonymt med nivået på produktet man får. Som med alt annet betaler man ofte en del for navnet, og en "kina-line" til hundrelappen trenger ikke, med litt flaks, å være så mye dårligere enn en line fra en anerkjent produsent. Likevel skal man være bevisst på at de billige alternativene som oftest er kopier. Framskritt og utvikling gjøres av de store produsentene. De er avhengige av å ligge et steg foran for å selge.

Jeg gjorde en liten research i teamet for å finne ut hva vi ønsker av en god braidline. På lista vår står slitestyrke, farge, vannopptak og følelse øverst. En line som flises opp blir fort svakere, og ryker lettere. Samtidig bør den være skikkelig gjennomfarget slik at den ikke blir blass. Med multiplikatorsnelle er lavt vannopptak viktig for å begrense at vannspruten står fra snella når man kaster. Det er også viktig at braiden er stum nok slik at man kjenner det som foregår i andre enden av linen. Slik jeg ser det blir dette enda viktigere når man går ned på tykkelsen, for eksempel ved drop-shotfiske. Sist men ikke minst er det fint om linen føles myk. Det blir fort såre fingre med en hard og grov line. Mykheten avgjør også hvor lett linen er å knyte.

Som tidligere nevnt var Citica'en utstyrt med Sufix 832 braid.
Denne linen skal være siste skrik innen braid, og den største nyheten er at de har fått med seg Gore på laget. Gore er særlig kjent fra klesproduksjon, og materialet har mange gode egenskaper. Blant annet er det svært slitesterkt. Produksjonen av linen er omfattende, og kort fortalt spinnes Gore-fiber sammen med de andre materialene vi finner i slike liner.


Jeg har testet 832 i 0,18mm. Dimensjonen er ikke optimal til de tyngste shad'ene, men til gjengjeld fungerer den godt til lettere jiggfiske etter gjedde og abbor. Den formidler det som skjer i andre enden godt. Til rent gjeddefiske vil jeg gjerne ha tykkere dimensjon hvis en stor madam skulle finne det for godt å stikke innom.



Etter én sesongs bruk har jeg lite å utsette på slitasje og impregnering. Linen fliser ikke, men blir litt blass i den ytterste meteren ved langvarig bruk. Normalt pleier jeg å farge de ytterste meterene svarte på liner i sterke farger, men siden denne er mosegrønn har jeg latt være.
Linen føles behagelig og myk. Den er lett å knyte, og vannopptaket er lavt. Den beholder den glatte overflaten, kaster godt, og jeg blir ikke sår på tommelen

Konkurransen blant produsentene er knallhard, og jeg mener Sufix 832 plasserer seg i toppskiktet. Ny teknologi utvikles og racet fortsetter.



Skumle typer...














Dag Røberg
1/20/2017