Vi har slektninger i Lillesand, så turen går dit noen ganger i året. I år ble båten med også, for første gang.

Jeg har tenkt på det stort sett hver gang vi har vært i Lillesand; "Nå hadde det vært fint med en båttur". Av ymse årsaker har det ikke passet å ta med båten (eller fiskeutstyr) før denne gangen, men nå passet det til gjengjeld veldig godt med bare godvær og den berømte Blindleia rett utenfor stuedøren.

Etter tips fra selveste Asgeir Alvestad, Sørlandets store navn innen sportsfiske og mannen bak DENNE gode sportsfiskebloggen, fant jeg en flott båtrampe som ble hyppig brukt disse dagene. (Hele 8 ganger faktisk.) Takk for tipset Asgeir!

Flott rampe på Bergstø

Mens jeg er inne på Asgeir og bloggen hans, er det verdt å nevne at han har en bra artikkel om sjøørretfiske sommerstid, en artikkel som beskriver det jeg drev med her godt. Du finner artikkelen HER.

Jeg har fått helt dilla på korte stenger og multiplikatorsneller, og bruker derfor de samme stengene som jeg ellers fisker abbor med også til sjøørretfiske. Det er noe med følelsen i dette utstyret, og den direkte kontakten ved napp, som jeg bare digger.

ABU Veritas 2.0

I motsetning til Asgeir foretrekker jeg dog IMA sine Komomo II til dette fisket, på bildet over er det 90mm-varianten du ser. Det var forresten også den eneste jeg klarte å kroke en sjøørret på under denne turen, en fin kilosfisk som kroket seg av på egenhånd og fant veien tilbake til vannet før jeg rakk å ta bilde av den. Det er verdt å nevne at alt jeg var borti av ørret på turen tok grunt, både om dagen og natten. Jeg hadde ikke et eneste napp lengre fra land enn 10 meter, alt skjedde fra land og noen meter ut og gjerne i båthavner.

Men mest av alt ble det turer hvor unger ble luftet, og båten mest fungerte som badeplattform eller transport til og fra stranden og kiosken.

Mercury 115 Pro XS i Blindleia.

Med sin åpne layout fungerer Starwelden veldig fint til den bruken, og med bimini-toppen får jeg litt skygge også mens ungene bader.

Kastedekket i front ble hyppig brukt som soldekk.

Det ble tid til en nattlig økt også, jeg holdt det gående til ca 01.30 på natten før jeg ble så trøtt at jeg måtte gi meg. Jeg hadde et par brutale hogg på IMAen over, under spinnfiske inn mot land på steder med lys. Men jeg klarte dessverre ikke å kroke noen av fiskene som gjøv løs på wobleren. Jeg forsøkt også litt på mindre urbane steder, små viker eller rundt holmer og skjær, men der virket det helt dødt.

Klar for kvelds- og nattfiske.

For de som måtte lure så logget jeg endel mens jeg var i området, så C-Map Genesis vil snart få seg et løft rundt Lillesand. Det lå ikke noe på Social Map før jeg kom, men loggene mine er lastet opp så resultatet vil snart være tilgjengelig for alle.

Sommer på sitt aller, aller beste.

Vel hjemme fikk båten (enda) en runde med hageslangen for å få av veistøv og litt sprut fra delvis våte veier. Sprut fra veien er veldig synlig på det mørke skroget, noe som forsåvidt er like greit siden det gjør at man finner frem hageslangen og kosten litt tidligere enn man kanskje hadde gjort ellers. Eine bidrar gjerne med spylehjelp.

"Nå må vi vaske båten pappa."

I fjor lot jeg meg imponere av Daiwa Tatula CT-R. Derfor falt det seg naturlig å takke ja da den norske Daiwa-importøren ville la meg teste Zillion. Vi befinner oss fortsatt i det øvre prissjiktet, der konkurransen mellom merkene er knallhard, og racet om å ha de kuleste nyhetene stadig tilspisser seg. Lite slår følelsen av å pakke opp noe fint for første gang. Hva skjuler seg så i denne råtassen? I artikkelen under finner du mine vurderinger og opplevelser av denne snella. Jeg har også laget en liten videopresentasjon, den finner du nederst.



Førsteinntrykket er alltid viktig.  Det første som slår meg er at Zillion ikke framstår som en veldig lett snelle. Med en oppgitt vekt på 195 gram plasserer den seg midt på treet vektmessig. Mye av dette skyldes at snella har aluminiumsstativ. Dette er et valg som gjøres bevisst; man velger stabilitet eller vekt. Et lettere stativ, for eksempel i kompositt, vil antagelig tåle mindre juling og vil sånn sett være mindre holdbart. Jeg har tilgode å ødelegge et komposittstativ, så jeg mener dette er en unødvendig bekymring. Uansett vil et aluminiumsstativ være svært stabilt, og sørge for å motvirke vridninger som gjør at komponentene flytter seg i forhold til hverandre ved belastning. Vekta gjør at snella passer godt på gjennomsnittlige jigg-stenger, men den blir litt baktung på de aller letteste. Jeg har prøvd den på en Tatulastang med kastevekt 7-28, og synes det balanserer fint.

Aluminiumsstativ

Når det kommer til teknisk oppbygning begynner vi med det jeg oppfatter som den mest spennende forskjellen på Tatula CT-R og Zillion, nemlig SV-spolen. Daiwa har tatt fram en grunn og svært lett spole. Det hevdes på nett at det går lite line på den, men 150m 0,15 braid gikk på uten at det ble fullt. Merk at Daiwa anbefaler at det nettopp ikke skal være helt fullt. Litt mindre line gir lavere vekt, og mindre påvirkning på spolen. 150m holder og slitasjen er minimal siden vi stort sett bruker fortom av fluorcarbon. Det er heller ikke feil å bytte line av og til. Fukt og sol forringer kvaliteten på liner over tid. Hensikten med spolen er å kunne kaste godt med baits med lav vekt uten fare for backlash. En lett spole har lettere for å følge på når man kaster, den stabiliserer seg lettere underveis i kastet slik at den slipper ut line i riktig hastighet, og den har heller ikke stor masse som roterer når baitet treffer vannflaten. Backlash oppstår som kjent når spolen roterer med høyere hastighet enn lina dras ut. Jeg mener SV-spolen gjør denne snella til en ulv i fårklær. Den kaster overraskende godt med lette baits, og minner mer om de aller minste mulitsnellene til lett fiske. Dette er en enorm fordel.

SV spole - lav vekt gir gode kasteegenskaper

Snella har 8 kulelagre. 4 av disse er rustfrie og skal tåle saltvann/brakkvann bedre. Merk; dette er ikke en snelle som egner seg spesielt godt i vårt norske skjærgårdsmiljø, men for eksempel i Østersjøen har denne en fordel så lenge man spyler den med ferskvann etter bruk. Å skulle si noe om kvalitet på kulelagre er vanskelig etter en kort testperiode, men så langt føles snella akkurat så smidig og myk som jeg forventer. Når det kommer til frikobling roterer spolen ekstra lett fordi den ikke har en aksling som går inn i drevpartiet.
En annen essensiell komponent, som bidrar til å gi gode kasteegenskaper, er TWS-lineføreren. T-Wing-System er en linefører som er formet som en T. Når man sveiver inn befinner lina seg i den nedre delen av T'en og legges pent på plass på spolen. Når man frikobler spolen vippes T-stykket fram slik at lina kan bevege seg mer fritt i den øvre delen. Ved å gi lina større plass i lineføreren vil den "flyte" bedre gjennom lineføreren og følge på med mindre friksjon. Jeg har tidligere latt meg imponere over TWS, og etterlyste den på Prorex-snellene i 2017. Det er gledelig å se at det er på plass til 2018-sesongen.

Noen ganger lønner det seg å virkelig satse i jakten på "drømmefisken". 

Etter å ha sett en del bilder på sosiale medier av grov elveørret steg lysten på å knipe en slik selv. Min erfaring med ørretfiske er i stor grad fra turer på Hardangervidda samt lokale vann. Det har blitt mange ørreter opp gjennom, men særlig de siste fire-fem årene har fokuset vært på predatorene gjedde og abbor. Før midten av august i år hadde jeg heller aldri notert meg for ørret over kiloen. Det skulle endre seg i løpet av et par turer i august. Link til film fra første turen finnes nederst i artikkelen for de som foretrekker film over tekst.

Den første turen til elva ble jeg møtt av en glassklar elv uten at forholdene var for vanskelige

Jeg hadde aldri fisket i denne elva før jeg prøvde meg en tidlig morgen en helg i midten av august. Turen startet klokka 02:00 da jeg, etter en times søvn, pakket med meg mat og drikke og satte kursen mot elva med usedvanlig høye forventninger. Fisket startet tregt for min egen del, men vi var tre fiskere på dette strekket denne morgenen og det gikk ikke mer enn en halvtime før en pen ørret rundt kiloen var på land. Min første kontakt kom ganske tidlig, men resulterte ikke i noe annet enn forsterket tru på storfisk. Det skulle noen forflytninger til før jeg fant et område som ga fast fisk.

God kondisjon og flotte tegninger

Felles for alle plassene som ga fisk på land den første turen var lite strøm og vegetasjon på bunnen. Elva fremstår som relativt grunn i dette området, men dypere partier finnes lenger ut. Jeg fant også ut at andre siden av elva var en del dypere. Også den siden ga fin fisk i løpet av dagen.

Bilde fra andre siden, som ikke bare kunne by på dypere vann men også mer jungelfiske

Etter planen skulle jeg fiske med en rekke forskjellige wobblere og spinnere etter ørreten denne dagen. Det endte, som vanlig, opp med at et fåtall ble brukt. Det var to typer av wobblere som skilte seg ut og en av disse var Illex Tiny Fry som er presentert her. Den andre er blitt en klar favoritt, spesielt etter den andre turen til elva som fant sted litt senere.

Duo Realis Spearhead Ryuki 60s sto for de fleste fiskene den første turen

Etter å ha plukket et knippe "mindre" ørreter på østsiden av elva var det dags for å prøve vestsiden. Denne er mindre tilgjengelig og har dermed flere hotspot tett på elvebredden.

Ørret på trekvart kiloen som holdt til under et tre

Den typen fiske som jeg har drevet med i løpet av to turer til denne elva har vært veldig spennende og lærerikt. Med noen få unntak har alle fiskene tatt inne ved land, noe som gjør dette til et meget visuelt fiske i den klare elva. Dagens største fisk tok mellom to strømfårer ute i elva. Den rakk å rulle et par ganger i overflata før den var fri igjen. Denne kom aldri på land, men et par fisker i størrelse med den på bildet over var en grei trøst og fin avslutning på den første turen.

Muligheten for tur nummer to til elva kom da jeg kunne runde av litt tidlig på jobb en drøy uke senere. Dermed fikk det bli en relativt kort kveldsøkt, som ble ytterligere forkortet av mye trafikk og det uunngåelige, 20-30 minutters omkjøring grunnet ulykke. Vel framme ved elva kunne jeg konstatere at elva hadde steget litt siden forrige gang. Bra for fisken, ikke like bra for fiskeren. Likevel skulle jeg klare meg med støvler hvis jeg bare holdt meg unna de mest myrete områdene.

Vanskelig å ta seg helt frem til elva. Kratt og løs grunn

De mest produktive plassene denne kvelden var de mest utilgjengelige. Som bildet over viser er det mye vegetasjon langs elvebredden. Dette er relativt løs, og produktiv grunn som oversvømmes ved mye vann. Det danner seg kanaler som ofte er dypere enn støvlene til undertegnede. Likevel kom jeg meg i posisjon ved flere gode plasser. Det er gjerne bare positivt at man ikke får tatt seg helt frem til elvebredden.

Småpen ørret i godt hold

Dagens første fisk kom i et oppstrøms kast tett inntil nærmeste bredde. Fisken avslørte seg ikke før wobbleren passerte, men gjorde raskt et forsøk på å snappe den da den kom forbi standplassen. Et kast til i samme retning var alt som skulle til før fisken satt på kroken. Igjen fikk jeg oppleve å se alt fra fisken oppdaget wobbleren til den var sikret i håven. Duo Ryuki var nok en gang synderen.

Spennende standplass for både liten og stor

Jeg avfisket ulike plasser denne kvelden. Jeg kjente strekket fra forrige tur, men det var likevel en viss forskjell ettersom det var økt vannføring. Det var merkbart mer strøm på visse plasser. På bildet over ser man en spennende plass som leverte første turen, men ikke tur nummer to. Muligens tilfeldig, men med ulike forhold er det forventet at fisken oppfører seg ulikt også. Igjen skulle det vise seg at det lønner seg å oppsøke de roligste strekkene. Fisk nummer to var av et større kaliber enn den første, og avslørte seg i forkant ved å vake mer eller mindre innunder elvebredden tre meter nedstrøms. Ett eneste kast over standplassen var alt som skulle til. Fisken så wobbleren, gjorde et mislykket forsøk men snudde for runde to og da satt den endelig!

Suksess!

Dagens andre fisk ble kjapt veid i håven og jeg kunne slå fast at drømmen om kilosørret fra denne elva var oppnådd. Fisken, som ble skånsomt gjenutsatt så fort bildene var sikret, var betydelig mørkere enn tidligere fisker jeg har fått her.

Fine farger på denne villfisken

Etter å ha gjenutsatt fisken kunne jeg slappe av litt og kjenne på følelsen av å ha nådd målet om kilosørret. Det ble dog ikke tid til å slappe av ettersom jeg hadde en drøy centimeter å gå på før støvlene ble fylt med vann. Det var dags for å gå videre oppover elva.

Et område med mindre vegetasjon på elvebunnen

Lenger opp i elva kom jeg til et område hvor det blir mindre vegetasjon og mer steinbunn. Ryktene skulle ha det til at det var mye fisk på kantene ut mot dypere vann. Det ble ingen kjempe på meg denne gangen, men jeg fikk rundet av turen med en ganske pen ørret.

Kveldens siste ørret

Det ble noen kast til, men mørket senket seg raskt og interessen for wobbler falt drastisk. Jeg fisket på aktiv fisk men de virket å være veldig selektive. Alt i alt en strålende tur med bra utbytte i forhold til hvor lenge jeg fisket. Ny rekord på ørret smakte meget godt, og elva skal garantert besøkes igjen!

Her er en liten film jeg snekret sammen fra den første turen.
Jeg sitter på en del råmateriale fra siste tur, så forhåpentligvis kommer det en film som viser rekordørreten også.

Lars har testet litt nytt utstyr lånt oss fra Daiwa de siste par månedene, og her kommer en kort omtale av  Daiwa Prorex AGS haspelstang og snella Daiwa Ballistic LT.

Daiwa Prorex AGS er for meg et hakk opp fra fjorårssesongen hvor jeg fisket mange timer med Prorex XR. Som jeg skrev i omtalen av XR (som du kan lese her: http://teamcolibri.blogspot.com/…/testet-daiwa-prorex-lett-…), er Prorex-serien delt inn i tre hvor AGS er toppen, og den mest påkostede.

Samme logo, samme serie, men tre viktige bokstaver til slutt

Jeg var veldig fornøyd med XR, og mener den er en veldig god allround stang. Selv brukte jeg den mest til jiggfiske etter abbor. Prorex AGS har fått samme arbeidsområde, og overgår, etter min mening XR på alle måter, men til en høyere pris. Det er en mer gjennomført stang med litt bedre komponenter i alle ledd, og som jiggstang responderer den noe raskere. En forskjell på mer budsjettvennlige stenger er teknologien kalt 3DX, som står for "3D cross carbon fiber". Kort fortalt gjør denne måten å binde karbonfibrene i stangemnet at det styrker kompresjonen eller sammentrekningen, og gjør stanga raskere enn vanlig oppbygging med 2-dimensjonal struktur. Stangemnet er bygd på SVF Nanoplus, Super volume fiber blanks, som er ett steg opp i kvalitet fra HVF, som finnes i Prorex XR. 

Til tross for rask aksjon finnes det definitivt stivere jiggstenger på markedet, men dersom man ønsker å kombinere med blant annet wobblerfiske eller blade baits er AGS en super allrounder. Stanga er meget lett blant annet takket være bruken av SVF Nanoplus og egne AGS-stangringer i karbon. Disse ringene er lettere enn standard høykvalitetsringer fra Fuji, som f.eks Alconite-ringene, samt skal kunne være med på å bidra til enda bedre sensitivitet i stanga. Bruken av karbonfiber reduserer vibrasjonene som ringene får under bruk når man eksempelvis kaster ut eller under vanlig jiggbevegelse. Dette fører til at stanga er raskere tilbake i utgangsposisjon eller nøytral posisjon som igjen bidrar til redusert friksjon med snøret man bruker.

AGS-ringer i karbonfiber, lekkert

Snellefestet er kjent fra Prorex XR med stramming bak snella, som jeg personlig liker da det er null sjanse for å skru opp festet med fingrene som hviler på stanga foran festet. Under fiske etter abbor liker jeg å hvile pekefingeren så langt frem på stangemnet som mulig for å øke sjansene for å kjenne bevegelsene til agnet, og huggene fra fisken. Dette har medført at jeg noen ganger skrur opp snellefestet på stenger hvor strammingen sitter foran. Dette er smak og behag, men personlig er jeg positiv til stramming i bakkant slik Daiwa har på Prorex. Et lite minus ved strammingen, helt subjektivt, er at "skruen" er glatt, og kan til tider skli litt der den ligger bakerst i håndflata om man har svette eller våte hender. Estetisk er dette snellefestet veldig fint og gir et fint helhetlig inntrykk med resten av stanga. I motsetning til XR er det brukt litt mindre lilla på AGS som gjør den litt enklere å pare med sneller utenfor Prorex-serien. Det kan nok være et pluss for mange som ønsker å bruke sneller utenfor Prorex-serien.

Vel gjennomført snellefeste som er meget godt å holde i

Når det gjelder resten av stanga er det slik at Prorex fortsatt har et ganske langt fremre håndtak slik at man ikke holder direkte på stangemnet, men det er et spisset håndtak som gradvis heller ned mot stangemnet og gir nok følelse og sensitivitet til å kjenne når for eksempel jiggskallen lander på en stein, eller når fisken biter. Personlig kunne jeg foretrukket et litt kortere fremre håndtak da jeg aldri plasserer hånda der, men for de som gjør det er det unektelig et godt håndtak å holde i.

Etter hva jeg har sett vil stanga ha en pris rundt 2500 NOK. Det kan være vanskelig å finne den i Norge, men det håper jeg endrer seg, og det skal uansett ikke være vanskelig å få din lokale butikk til å ta den inn.

Pen abbor drillet på Prorex AGS foreviget med vann på linsa :)

Sammen med stanga leverte Daiwa den nye utgaven av snella Ballistic. Navnet bør være kjent for de fleste som har fulgt med på markedet for haspelsneller, og for meg står det for et kvalitetsprodukt fra Daiwa. Nytt for året er at Ballistic kommer som LT, "light tough". Det vil si at den er lettere og sterkere enn den noen gang har vært. Den har fått Daiwa Zaion snellekropp som gir mer robusthet enn den tidligere har hatt, samtidig som det er lettere enn på foregående modeller. Zaion tilfører stivhet til snellehuset, som igjen øker ytelsen til rotoren, som presterer bedre når den har støtte fra en stivere snellekropp. Med andre ord forbedrer ikke bare Zaion selve snellekroppen, men gjør at rotoren får lettere arbeidsforhold. Dette er spesielt viktig når det blir tunge tak med sterke fisker, hvor enklere sneller fort kan knele under press. For de som er spesielt interessert kan det nevnes at Zaion er bygd opp ved hjelp av karbonfibre, er 20% sterkere enn ABS plast, omtrent samme styrke som magnesium og er rundt 50% lettere enn aluminium. De fysiske målene på snella er også mindre enn tilsvarende eldre modeller av Ballistic. 

Daiwa Ballistic LT2000D

Daiwa har også brukt Zaion på Ballistic sin rotor. Igjen sørger det for en lavere vekt, samtidig som det er stivere og mer robust enn tradisjonelle materialer som ABS eller magnesium. Videre ser man at rotoren er mer avrundet enn man finner på andre fabrikat, og dette er også med på å tilføre stabilitet til hele systemet.

Metersgjedder er ikke noe problem for hverken Prorex AGS lettspinn eller Ballistic 2000 sin silkemyke brems

Estetisk ser den meget bra ut med fine røde detaljer, men det er innholdet som virkelig betyr noe. Selv om jeg har fisket abbor med denne komboen har det blitt veldig mange gjedder, og noen ganske grove rundt 1 meter. Dette takler både stang og snelle helt fint. Snella har en veldig myk og god brems, og silkemyk gange. Blant finessene kan jeg nevne at hovedakslingen i snella er magsealed, som vi si at det ikke slipper inn vann eller andre små partikler der dette kan ødelegge innmaten i snella. Dette forlenger levetiden og reduserer behovet for service. For de som fisker i saltvann er dette spesielt interessant da snella vil holde mye lenger enn sneller hvor salt kommer inn i finmekanismen og ødelegger innsiden av snella. 

Beviset på at snella har magsealed kommer til syne på rød bakgrunn!

Snella finnes i ulike norske butikker, og prisene ligger rett under 3000 NOK for modellen jeg har hatt til test. Man får snella i størrelser fra 1000 og opp til 6000, hvor Ballistic 6000 er en helt ny modell.

Som den påkostede komboen dette er mener jeg den står seg godt mot konkurrentene, og med Daiwa sin prispolitikk for man mye for pengene om man kjøper stang og snelle i denne prisklassen. Man kan argumentere for at man får mer for pengene enn tilsvarende fra de argeste konkurrentene som gjerne har skrudd prisene unødvendig høyt. For de som er interessert i en mer gjennomført Prorex-kombo er det verdt å nevne at snella Prorex XR, som jeg omtalte i fjor nå har kommet i en LT-versjon som gjør den vestentlig lettere. Det var nøyaktig det jeg etterlyste med den jeg testet i fjor som var noe overdimensjonert til lettspinn etter abbor. 

Navionics Boating er en av mine favorittapper. Her skal vi se på hvordan man kan ta et spor man har kjørt ut fra appen og få det over på en PC.

Jeg bruker Navionics Boating HD på IPaden med alle "in app purchases", det vil si at jeg har kjøpt alt som kan kjøpes av kart og funksjoner i appen. På min IPhone har jeg også appen, men der har jeg ikke kjøpt noen kart eller andre funksjoner.

Via synkronisering kan du sørge for at appen oppdateres på tvers av dine mobile enheter, og mot din (kompatible) kartplotter i båten. Du kan for eksempel sitte på verandaen hjemme og legge opp ruten for kveldens fisketur, synkronisere mot kartplotteren og følge ruten i båten. Eller ta waypoints med de beste fiskeplassene dine med deg på mobil eller nettbrett når du er ute i andres båter. Finner dere en ny plass, lager du waypoint på mobilen og synkroniserer så med kartplotteren i båten din.

Hvordan eksportere?

Du kan enkelt eksportere et spor fra både mobil og nettbrett. Jeg bruker pussig nok sporfunksjonen mest på land, i dette eksempelet har jeg gått opp strandlinjen på Kadettangen i Sandvika for å se hvordan ny strandlinje etter utbygging har blitt kontra den gamle strandlinjen. Etter å ha lagret sporet, trykk på "Menu", og så "Tracks" øverst.

Trykk Menu for å komme til hovedmenyen, så Tracks.

Da kommer du inn på en liste over lagrede spor. Trykk på det du ønsker å se på eller eksportere.

LiveShare er en stor nyhet for Humminbird-fansen, og her ser vi litt nærmere på hvordan den fungerer for en norsk bruker.

Hva LiveShare er kan du lese om i forrige artikkel, den finner du HER. Men kort oppsummert er det en gratis karttjeneste for Humminbird, basert på brukerdata.

Jeg konvertere noen av mine ekkoloddlogger tatt opp med mine Lowrance HDS, konverteringen ble gjort med Reefmaster. Poenget var å få de over til HT-filformatet som LiveShare godtar for opplasting. Jeg konverterte en håndfull logger for Oslofjorden (saltvann) og Tyrifjorden (ferskvann) og startet opplastingen med logger fra Oslofjorden. Poenget mitt var å teste om LiveShare tar hensyn til vårt særnorske regelverk som begrenser deling av dybdedata i saltvann.

LiveShare prosesserer mine loggfiler imponerende hurtig.

Etter at LiveShare hadde prosessert mine logger, noe som tok cirka 10 minutter, kom denne feilmeldingen:

LiveShare godtar IKKE data fra saltvann i Norge.

LiveShare er med andre ord sperret for bruk i norsk saltvann, skikkelig trist men juridisk helt riktig.

Så forsøkte jeg å laste opp logger fra Tyrifjorden, noe som gikk mye bedre enn for Oslofjorden.

Tyrifjorden via LiveShare.

Bildet over er zoomet langt ut, men du ser tydelig mine loggspor. Zoomer jeg helt inn kommer også konturene frem, og morsomt nok med dybde i meter.

Nord for Utøya på LiveShare.

Jeg har en Humminbird Helix G2 liggende, så hvis jeg får tid skal jeg følge opp med noen skjermbilder fra den som viser hvordan dette ser ut på plotteren også. Men hvis akkurat DU er Humminbirdbruker og fisker på Tyri- og Steinsfjorden, så kan det være verdt å huske på at mine logger er justert til vannstand lik 63 meter. Gør DU det samme før du laster opp dine logger blir kartet bra, laster du opp data som ikke er justert for vannstand blir kartet elendig. Her er utfordringen med dybdekart basert på brukerdata, det er brukerne som bestemmer kvaliteten.

Så må jeg nesten få lov til å komme med et liiiite spark til den norske importøren av Humminbird, Flak AS. Nå må dere våkne fra dvalen og gjøre noe aktivt med Humminbird i Norge. Det er rett og slett for dumt at Flak enda ikke har publisert noe som helst rundt LiveShare, og at de første norske loggene på LiveShare er tatt opp med utstyr fra hovedkonkurrenten Lowrance. Hvor har de norske prostafferne blitt av? Jada, de finnes men med ett unntak (Technotroll) er det nesten umulig å se at de er prostaff for Humminbird. Hvorfor har ikke Flak kjørt på med LiveShare på Facebooksiden sin? Jeg vet ikke hva Flaks markedsføringsstrategi for Humminbird er, men den feiler så det synger etter.

Vi har "alltid" ment at Humminbirds AutoChart Live har vært den beste løsningen for live-kartlegging rett på plotterskjermen, men svakheten har vært manglende mulighet for deling av data og et PC-program som er utdatert. Nå retter Humminbird på den ene av disse ulempene.

Allerede i 2016 skrev vi om at første generasjon Helix fikk bunnkomposisjon og vegetasjon som mulighet ved live-kartlegging. Med det ble Humminbird det første merket med den muligheten, og de er fortsatt det eneste merket med den muligheten. Det bygde videre på en allerede bra live-kartlegging hos Humminbird og plasserte de trygt på pallen som best i klassen på dette området, en pallplass de fortsatt besitter to år senere.

Aberet med Humminbirds løsning har vært manglende mulighet for deling av data med andre, en mangel de utvilsomt har merket bedre og bedre etterhvert som Lowrance/ Simrad/ B&G fikk stadig bedre dybdekart via C-Map Genesis, Navionics fikk stadig bedre dybdekart via Sonarcharts og til slutt Garmin med deres Garmin Connect som håndterer QuickDraw-logger.

LiveShare-syklusen

Så selv om dybdekart basert på brukerdata ikke kan kalles en nyhet for bransjen, så er det unektelig en KJEMPENYHET for alle Humminbirdbrukere. Her ser vi litt nærmere på den nyheten.

Jeg savnet endel informasjon rundt LiveShare etter å ha lest på Humminbirds egne nettsider, så jeg tok kontakt med Pelle Hjertman som er Produktspesialist marin elektronikk hos svenske Comstedt. (Comstedt er svensk importør av blandt annet Humminbird og Minn Kota.) Pelle er det nærmeste man kommer et vandrende orakel for alt relatert til Humminbird, og var rette mann å snakke med. Her ser du spørsmål og svar:

Hvilken prosessering er LiveShare basert på?
Allt som presenteras är realtidsrenderingar. Det finns filter som plockar bort ren skitdata och duplicater. Men eftersom det er AC-Live filer som laddas upp, där det bara är datapunkter, så finns det ingen ekolodsbild att kolla på. Men om användaren upptäcker fel i sin data så kan man både via hemsidan og via sin egen maskin ta bort datapunkter. Derimot så kan ingen annan gå inn och ta bort någon annans data från LiveShare.

Hva slags filformater er det snakk om?
Allt som man laddar ner är rådata, så det är ens egen maskin som styr hur det ska presenteras, precis som ett vanligt ACLive-lager. (.acu-filformatet)

Hvor stor interpolering?
Interpolation og extrapolering har som standard legat på 25m og 5m, men det har flyttas på dessa punkter från år til år så nu har jeg lite dålig koll på vad exakt de ligger på, men omring de värdena.

Hvor mye smoothing benyttes?
Såvitt jag vet så er det lite smoothing applicerad. Det måste man göra for at få en "snygg" bild på skärmen mellan datapunkter, annars blir det väldig yxigt och hackigt om det inte skulle appliceras.

Takk for informasjonen Pelle!

Som for AC Live i din egen Humminbird, bør du ha et Zeroline minnekort. Delvis fordi AC Live uten Zeroline stopper etter 8 timer, og delvis for å få ned-/opplastning til nettsiden til å fungere. Men bortsett fra kostnaden for minnekortet er tjenesten gratis og føyer seg dermed pent inn i rekken av liknende tjenester for Garmin (Garmin Connect) og Lowrance/ Simrad/ B&G (C-Map Genesis).

Humminbird har dog gitt en liten åpning for å motta andre data enn AC-Live filer også, i form av sporlogger i HT-formatet. Disse inneholder dybde og posisjon, og kan lastes opp uten Zeroline-minnekort. Ulempen er at du ikke får lastet ned noe annet enn AC-Live filer, så for å bruke kartet må din Humminbird være kompatibel med AC-Live.. Men du kan med andre ord bidra til kartene på LiveShare uten at du får lastet ned kart, feks hvis du sitter med en eldre Humminbird-modell og vil logge nå med tanke på senere oppdatering til kompatibel Humminbird. (Og for de med Reefmaster så åpner dette for en mulighet til å laste opp andre logger også, konvertert til HT-formatet i Reefmaster.) Andre formater som kan lastes opp er .acd (filer fra Autochart PC) og .gpx fra Solix/Onix-modellene.

Du kan som nevnt bruke LiveShare sammen med Autochart PC, men det forutsetter at du oppdaterer Autochart-programvaren. Den oppdateringen finner du HER.

Via LiveShare-siden kan du se selv hva som finnes av data i ditt området. I skrivende stund finnes det ingenting i Norge, men våre naboer i øst er allerede i gang:
 

Söta bror gir gass.

Zoomer man inn kan man se nærmere på dataene:

LiveShare-data tett på.

Med LiveShare har endelig Humminbird kastet seg inn i dansen rundt "community based mapping". Tjenesten minner veldig om Garmin Connect da den mangler den manuelle kvalitetskontrollen til C-Map Genesis og Navionics Sonarchart. Den mangelen har opplagt en sammenheng med kostnadssiden av en slik tjeneste, så gjesntår det å se hvordan kvaliteten på dybdekartene blir i praksis. Her er det egentlig bare brukerne selv som bestemmer, laster du opp skit vil kartene du laster ned også være skit.

For detaljert beskrivelse av hvordan du bruker LiveShare, sjekk DENNE informasjonen.