Det finnes etterhvert et bredt utvalg i sneller til tyngre gjeddefiske. Historisk sett er det de runde snellene i metall  som har dominert, men i det siste har plast og kompositt gjort sitt inntog også her. Disse er mer spennende, litt mindre å holde i, og har flere finesser enn de eldre modellene.



Et av de siste tilskuddene i Abu Garcia's multiplikatorfamilie er Max Toro. Snella skal plassere seg i mellomsjiktet prismessig, og gi de med et begrenset budsjett en fullgod snelle. Prislappen i Norge er satt til 2499,-. Jeg har fått låne en snelle av den norske importøren, og har brukt den under vårfisket.

Det første som slo meg da jeg åpnet esken var at dette er en stor snelle. Den er oppgitt til å være en 50-størrelse. Den er ikke spesielt lett, men framstår som solid. Vekten er oppgitt til 350 gram. Abu har gjeddesneller som er både tyngre og lettere enn denne. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at stativet og sidegavlene er laget av kompositt. Jeg er vant til at gjeddesneller har stativ av aluminium eller stål, og synes det er friskt av Abu å satse på kompositt. Dette materialet er dominerende på de lettere snellene på markedet, og de har nok etterhvert fått god erfaring med hvordan det fungerer. Når man kaster tyngre baits, og særlig ved kjøring av større fisker, trenger man et stivt og stabilt stativ. Det er selvfølgelig ikke noe i veien for at et riktig dimensjonert komposittstativ skal kunne gjøre samme jobben. Kompositt har imidlertid noen ulemper; det tåler mindre slag og støt enn metall, og kan bli veldig sprøtt ved svært lave temperaturer. Dette kan være verdt å ta hensyn til ved isfiske når det er svært kaldt. Til gjengjeld får man gevinsten i redusert vekt, i tillegg til at plast føles varmere enn metall om våren og høsten. Jeg tillater meg å stille spørsmål om hvorvidt det er billigere med en linefører i kompositt enn metall, men velger å tenke at riktig dimensjonerte komposittmaterialer har en evne til å gi litt etter ved belastning og at det kan være fornuftig på en så liten komponent. Samtidig legger jeg merke til at det sitter en metallring i lineføreren for å unngå slitasje, og at selve lineføreren sitter godt beskyttet i stativet.

Stativ og linefører i kompositt.

Snella har 5 kulelagere. Etter min mening er dette tilstrekkelig så lenge de er dimensjonert til bruken. Skal man kaste tyngre baits er man avhengig av at snella er godt vedlikeholdt for minske slitasje, men et stort antall lagere har ikke nødvendigvis noe å si på kastelengden. Skal man derimot kaste lette baits er det en fordel med en spole som følger på med line uten å holde igjen. Da har mange kulelagere, gjerne 8-10 stk en hensikt. Til tyngre fiske har det vel så mye å si at lagerene har god støtte i gavlene.

Sveivarm i metall og gummiknotter.

Jeg har etterhvert blitt vant til at Abu har knotter på sveiva av EVA-skum. Max Toro har arm av metall og gummiknotter. Metallarmen fungerer godt, og siden armen er knekt innover mot snellehuset er ikke følelsen så ulik dyrere sneller. Gummiknottene er myke og gode å holde i, og jeg har derfor ikke savnet skum. Forskjellen ligger nok i pris på materialer, uten at det betyr at kvaliteten er lavere.

Utveksling midt på treet.

Max Toro har en utveksling på 5,3:1. Utveksling er som kjent en balansegang. Jo høyere utveksling jo mer line inn på spolen per omdreining. Dette er supert til fiske om sommeren når vannet er varmt, eller når man skal fiske poppere, frosker eller andre baits i overflaten. I andre enden av skalaen handler det om moment. Lav utveksling lønner seg når det man skal sveive inn er tungt. I mine øyne befinner gjeddefiske seg et sted på midten. Vi trenger muligheten til å styre hastigheten på agnet, men samtidig moment når de store madammene kommer innom. 5,3:1 er derfor helt greit hvis man bare skal ha en snelle. I slutten av testperioden har jeg testet baits som går i overflaten, og med litt innsats får jeg dem til å gå akkurat slik jeg ønsker.

Hoveddrevene i Max Toro er laget av messing. Dyrere sneller har gjerne drev av stål, fortrinnsvis rustfritt. Messing er et mykere materiale enn stål, men vesentlig mer holdbart enn plast. Sannsynligvis er pris avgjørende for dette valget. Det mest kritiske med drev i sneller er risikoen for vridning ved belastning. Så lenge drevene har nok støtte til å holdes rett i forhold til hverandre blir gnaging og slitasje minimal. Altså vil de færreste oppleve at en snelle som er tilpasset bruken raser. Forskjellen blir synlig over lang tids bruk. Jeg har mine tvil om dette, som de fleste andre moderne sneller, er en snelle dine barnebarn kan arve men det er nok heller ikke poenget her.

Bremsen på Max Toro er Abu's etterhvert anerkjente Power Stack Carbon Matrix. Stjernehjulet på innsiden av sveiva er relativt stort og solid, og har klikkfunksjon. Jeg fisker normalt gjedde med godt tilskrudd brems for å kunne sette mothugget. Deretter handler det om å få redusert bremsen slik at fisken har mulighet til å ta litt line i steden for å ryke. Da må bremsen kunne løsnes uten at lina blir slakk. For meg framstår bremsen jevn og lettjustert.

Kastebremsen på snella er av typen MagTrax. Kort fortalt dreier det seg om at det sitter magneter i den ene gavlen. Ved å skru på hjulet som sitter på utsiden av huset endres avstanden mellom magnetene og spolen. Dette er etterhvert blitt et velprøvd og holdbart system som gjør det enkelt å justere bremsen mens man fisker. Når man endrer kastevekt justeres strammeskruen på spolen slik at betet ikke raser rett i bakken når spolen frikobles. Med kastebremsen av vil en såkalt professional overrun, fuglerede eller backlash lett kunne oppstå, med bråstopp og mulig tap av bait og fortom som resultat. Jeg pleier å sette kastebremsen på 50%, og justerer etterhvert. I motvind lønner det seg å kjøre med mer brems siden betet vil bremses av vinden, mens under gode forhold forsøker jeg å minske effekten av bremsen slik at kastelengden økes. Jeg tar ett klikk av gangen, og kjenner da med en gang med tommelen om lina reiser seg under kastet. Når bremsen er justert riktig går det an å få til god kastelengde uten at det er nødvendig å stoppe spolen med tommelen før betet treffer vannflaten, og dette må sies å være bra.

MagTrax kastebrems med utvendig justering.

Under mitt fiske har jeg testet snella med baits mellom 20 og 150 gram. 20 gram fordi det er så lavt jeg synes det har noe for seg å teste med denne typen sneller. Siden den er såpass stor vil den føles klumpete og tung på stenger med lavere klassing. Den gode kastebremsen gjør at det nok ikke noe problem med lavere kastevekter. Den største begrensningen ligger i tykkelsen på lina. Skal man kaste langt med lettere baits må man ned i dimensjon. Testsnella var utstyrt med Spiderwire i 0,30mm. Når jeg kaster tyngre baits framstår snella som stiv og stabil, og da forsvarer den virkelig størrelsen sin. Dette er en solid snelle, som gjerne blir med på det meste innen gjeddefiske. Jeg har brukt den mest sammen med Abu Garcias Svartzonker Signature 8,6' 40-140g. Dette er ikke noen ny stang på markedet, men er kjent som en god startstang. Flere nyfrelste gjeddefiskere enn jeg har fått sine første fisker på slike stenger. Sammen med Max Toro blir dette en god kombinasjon. Jeg har også testet den på en Gunki Iron-t 20-80g for å kaste lette baits. Dette er en kvikkere og lettere stang. Her blir Max Toro litt i største laget, og stanga blir litt baktung. Det fungerer helt greit, men jeg kjenner at jeg savner Revo Beast som normalt sitter på denne stanga.

Etter noen måneders bruk sitter jeg igjen med et veldig godt inntrykk av denne snella. Det er naturlig nok mye større forventninger til test av dyrt utstyr. Man blir litt forutinntatt, dyrt bør også være bedre, men samtidig må man prøve å være objektiv. Max Toro virket klumpete og uhåndterlig da jeg tok den ut av esken, men etter en del bruk har den funnet plassen sin i hånda. Pekefingeren ligger veldig godt langs utsiden av gavelen. Tommelen faller lett ned på frikoblingstangenten slik at nytt kast kan foretas uten å skifte grep.

Bred, avrundet, tommeltangent.

Da jeg pakket den ned for å sende den tilbake tenkte jeg, til min overraskelse, at denne kunne ha vært kjekk å beholde på Svartzonkerstanga.

Så da er kanskje ikke budsjettmodellen noe dårlig alternativ likevel...

Det finnes dessverre endel kjeltringer her i verden, og man må passe på tingene sine. En alarm er en enkel måte å sørge for at man sannsynligvis legger merke til det hvis noen er klåfingret.

Det finnes flere gode, men akk så kostbare, alternativer på markedet. Her ser på på en variant til under tusenlappen.

Selskapet bak Deeper Sonar lanserte tidligere i år en tjeneste kalt Lakebook. Dette er kort fortalt en webapplikasjon hvor du logger deg på med brukeren fra appen til Deeper for å se alle dataene du har laget med mapping-funksjonen. 

Link til Lakebook finner du i denne nyhetsartikkelen fra Deeper.

Skjermbilde fra Deeper-appen og historikk-funksjonen

Filene i historikk er klikkbare

Spennende tjern

Som andre kartfunksjoner på nett kan man velge kart/satellitt/terreng oppe til høyre

Ved å laste ned loggene får man dataene i .csv-format som kan brukes av www.dybdekart.no

Kartutsnitt fra Dybdekart.no, logget med kombimaskiner fra Lowrance, Humminbird og nå Deeper!

Jeg har arvet en tilhenger fra 1973. Da jeg fikk den var den i sørgelig forfatning. Råtten kasse og gulv, rusten og med punkterte dekk. Ti år bak en garasje ute i vær og vind hadde gjort sitt. I de flestes øyne var dette søppel. 

I Del 1, som du finner her, tok jeg for meg demontering og bytte av hjullagere. Nå gjenstår montering, ferdigstillelse, testkjøring og oppsummering!

Utgangspunktet...

Montering
Etter å ha kappet, slipt, malt og fikset hjullagere var tiden inne for montering. Planen var å lage en enkel løsning som kanoen, evt en fiskekajakk, kunne ligge på. Jeg hadde ikke behov for noen ny kasse, og bestemte meg for å bare ha plate på ramma. Det finnes flere løsninger som kan fungere, både vannfast kryssfinér og aluminiumsplater. Treverk er lettere å arbeide med, men en metallplate vil mest sannsynlig overleve resten av hengeren. Behovet mitt var bare 120x180 så plata måtte kappes. En aluminiumsplate er ca dobbelt så dyr som en kryssfinérplate. Jeg stakk innom et plateverksted jeg vet har en del kapp og spurte om de hadde noe egnet. Tilfeldigvis hadde de en rest av en 3mm dørkplate i aluminium stående. For tusen kroner fikk jeg den kappet på mål. Dette er ca samme pris som jeg måtte gitt for en plate i vannfast kryssfinér på en byggevareforretning. Jeg passet også på å få med meg noen platebiter til braketter til skjermene, og en platebit til bakplata der lykter og skilt skulle festes.

Prøvemontering av aluplate, festeører og skjermer.

Siden alle lamper og kabler på hengeren måtte kastes trengte jeg noen nye. Siden kanoen min er 16 fot lang falt valget på en ferdig lysskinne fra Biltema. Denne er ganske lik den som brukes på sykkelholdere, men med trekantreflekser og sju meter kabel. Tanken var å kunne feste den på kanoen, eller på hengeren. Den festes med lastestropper og er lett å ta av og på. Kanoen stikker mer enn én meter ut bak hengeren og derfor må den merkes, enten med varselrør/reflekser eller med lysskinne.

Ferdig kanotilhenger.

Vanger med matte og festeører for lysskinne.

Det var viktig for meg å få til en enkel og stabil løsning som kanoen kunne ligge på. Jeg har som oftest elmotor, stoler og portabelt giverfeste påmontert kanoen for å spare tid, og det er derfor smidig å kunne ha den liggende riktig vei på hengeren. Jeg vurderte først noen enkle båtvugger fra Biltema. Siden kanoen, og evt en framtidig fiskekajakk, er nokså flatbunnet ville ikke dette bli en fullgod løsning. Jeg måtte lage noen vanger den kunne ligge stødig på. Valget stod mellom plastrør og treverk med matte. Valget falt på sistnevnte, først og fremst på grunn av tilgjengelighet, men også fordi matta har litt mer friksjon. Vangene er festet med vognbolter i ramma på hengeren, og kan enkelt byttes ut. Festeørene er fra en anerkjent tilhengerprodusent. Jeg valgte å legge litt ekstra penger i disse av frykt for at de skulle ryke i en bråstopp. Nye skjermer og hjul ble kjøpt inn på Biltema.

Lysskinne montert på kanoen.

Hva kostet dette prosjektet?
Det økonomiske aspektet er selvfølgelig viktig. En pent brukt én-akslet tilhenger får man tak i for 4-5000kr. Disse er riktignok ikke spesialtilpasset, men fungerer helt supert til formålet med små justeringer. I mitt tilfelle fikk jeg hengeren gratis, og den har lengre drag enn de fleste hengere som selges i dag. Jeg valgte å bruke penger på ny kulekobling og festeører fra en anerkjent produsent siden dette er ting jeg helst ikke vil skal feile. Jeg anser også hjullager og simringer som nødvendige utbedringer for at hengeren skal være driftssikker. Regnestykket for det jeg anser som de nødvendigste kostnadene for å kunne bruke hengeren ser da slik ut:

• Kulekobling:  650,-
• Festeører:     250,-
• Hjullager:      200,-
• Simringer:     250,-

Sum:              1350kr

Mitt prosjekt har kostet ca 4000 kr. Jeg har valgt å legge penger i ting som gjør den mer funksjonell og finere å se på. Mye av dette er selvfølgelig ikke nødvendig, og man kan bruke ting man har liggende, eventuelt billigere løsninger. For eksempel hadde jeg spart ca to tusen kroner hvis jeg hadde hatt en kryssfinérplate og noen passende hjul liggende. Men, dette er jo hobby, og da gjør man som man vil. Veien blir til mens man går. Det trenger ikke nødvendigvis bestandig å være fornuftig så lenge man blir fornøyd. Jeg synes også det er artig å kunne bruke noe gammelt framfor å måtte kjøpe noe nytt.

Har du lyst til å lese mer om tilpassing av tilhenger til små farkoster finner du Eriks artikkel om pimping av Blikkboksen her.

Fra trafikkfelle til kanohenger, del 1

Jeg har arvet en tilhenger fra 1973. Da jeg fikk den var den i sørgelig forfatning. Råtten kasse og gulv, rusten og med punkterte dekk. Ti år bak en garasje ute i vær og vind hadde gjort sitt. I de flestes øyne var dette søppel...

Stusselig utgangspunkt...

Hvorfor akkurat denne tilhengeren?
I Norge har vi et regelverk som sier at største tillatte hastighet for ubremset tilhenger er 60km/t. Imidlertid kan den kjøres i 80km/t dersom aktuell vekt (tilhenger + last) ikke overstiger 300kg. Moderne hengere er tyngre og mer solide enn de gamle, og tåler mer last, men til gjengjeld skal det ganske lite til før vekten passerer 300kg.
Jeg så imidlertid en klar fordel med akkurat denne modellen; den har et langt drag. I tillegg var den registrert, og vognkortet fantes fortsatt. Regelverket for ombygging er strengt, så det var viktig å ikke gjøre noe med grunnkonstruksjonen. Planen var ny plate og en enkel løsning for montering av kano/kajakk.

Historisk vognkort.

Tidligere har jeg holdt på en del med veteranbil, og jeg bestemte meg for å ta en ørliten reise tilbake dit. En slik farkost har så lav vekt at det ville være mulig å ha en slik ekvipasje som lovlig kunne kjøres i 80km/t. Jeg har en varehenger med bremser, men det fristet å kunne ha kanoen ferdig rigget og klar for tur. Kanoen ligger på hytta store deler av sesongen, og derfor ville det være praktisk med en ekstra henger.

Etter første runde med vinkelsliperen.

Demonteringen
Prosjektet startet med noen særdeles aktive timer med vinkelsliperen. Kassa gikk i oppløsning da jeg skulle løfte den av hengeren. Lamper og ledningsnett var råttent og ødelagt, og ikke noe å ta vare på. Det er svært få bolter som har sittet i 40 år som er lette å skru av, så samtlige måtte kappes. Jeg valgte å kappe løs den gamle kulekoblingen også. En ny ville gjøre et godt innhugg i prosjektbudsjettet, men jeg tok ikke sjansen på at hengeren skulle løsne på veien. Skjermene var bulkete og revet løs fra en del av festene. Til slutt satt jeg igjen med tre deler; ramma, draget og akslingen med hjul.

Etter enda flere timer med vinkelsliperen.

Rustfjerning og maling
Neste steg på veien var rustfjerning. Her finnes det et utall måter å angripe problemet på, hvor sandblåsing nok er det beste. Det koster en del, hvis man ikke kjenner noen eller har utstyr, og siden poenget her var å holde kostnadene på et fornuftig nivå valgte jeg å slipe delene selv. Dette ga et resultat jeg kunne leve med, til prisen av noen slipeskiver og stålbørster til drillen. Etterpå ble de satt inn med Ferrobet, som er et middel som skal stoppe og løse opp rust. Dette middelet fikk virke noen dager. Delene var da blitt mørke, og mye av rusten som var igjen var blitt svart og ganske porøs. Til slutt gikk jeg over med vinkelsliper med slipeplate og vasket med tynner.

Delene var nå klare for maling, og ble hengt opp i taket i garasjen. Noen bukker kommer godt med for å få ramma opp fra gulvet. Jeg valgte å male ramma på undersiden først, for siden å snu den rundt og male oversiden.
Jeg gjorde ferdig alt som skulle monteres på hengeren før jeg malte, rett og slett fordi det er lettere å merke på bart metall og for å ikke ripe/ødelegge malingen. Det finnes et hav av maling som egner seg til slike prosjekter. Enkelte krever forbehandling med grunning. De vanligste er Hammerrite og Bengalakk. Disse finnes både i blank og såkalt hammerslag, som skal tåle mer juling. Jeg valgte Bengalakk i hammerslag til dette prosjektet.

Bytte av hjullager
Noen av de viktigste delene på en tilhenger er hjullagerene. Ved langvarig bruk eller høy belastning vil lagerene slites, og den begynnende indikasjonen på slitasje er slark i hjul. Akkurat slarken er forsåvidt ikke farlig, bortsett fra at det raskt blir verre, men når lagerene slites vil friksjonen øke. De blir varme, og vil til slutt skjære seg. Det vil si at lageret og akselen/hjulet står. Da kan det oppstå farlige situasjoner. Er du heldig slipper du unna med en (unødvendig) punktering. Altfor mange kjører rundt med slitte lagere. Det trenger ikke nødvendigvis å være vanskelig å bytte selv, med vanlig verktøy og litt enkel mekanisk forståelse. På mitt prosjekt var ikke bytte av hjullagere påkrevet, men siden den har stått i mange år var jeg i tvil om hva som ville skje når jeg begynte å bruke den.

Hjullagere banket ut, klart for vask og lakk.

Det finnes mange varianter av hjullagere på hengere. Noen patenter innebærer at lagerene er krympet/presset på akselen. Da må de som oftest skjæres av eller varmes ved demontering. For å få på nye lagere kreves det en litt mer omstendelig prosess, og gjerne litt utstyr.
På min henger sitter lagerene inni selve spindelen. For å få dem ut var det bare å banke dem ut motsatt vei. Simringene som skal sitte innerst på spindelen mot akselen var skikkelig dårlige. Disse skal sørge for at støv og skitt ikke kommer inn i lagerene fra innsiden av spindelen. Siden hengeren i sin nye tilværelse kanskje kommer til å bli dyppet i vann bestemte jeg meg for å bytte dem også.
Den største produsenten av kulelagere til hengere er SKF. Nummeret på lageret står som regel stemplet inn på en av sidene.

Som så mye annet fantes disse lagerene på Biltema. De er kanskje ikke produsert av SKF, men de er identiske, og til gjengjeld er de forseglet. Totalkostnad for alle fire lagerene ble rett i underkant av to hundre kroner. Simringene var litt verre å få tak i, og måtte bestilles i en spesialforretning. Prisen på disse ble i overkant av to hundre kroner.

Nye lagere på plass.

Simringene på plass.

Etter å ha rengjort og malt spindelene var det på tide å få på plass de nye lagerene. For å få dem inn smurte jeg innsiden av spindelene med hjullagerfett. I tillegg fikk jeg et tips av en mekanikerkompis; putt lagerene i fryseren ett døgn før du skal montere dem! Metall krymper jo i lav temperatur. Jeg tok ut ett og ett lager av fryseren, og oppdaget at det var tilstrekkelig å banke lett på lagerene for å få dem inn. Til denne jobben lønner det seg å bruke en stor pipe eller hylse som passer med den ytre lagerringen. Simringen banket jeg forsiktig på plass med en plasthammer.

Akselen er rengjort og påført fett.

Spindelen satt på plass.

Mutter og splittpinne.

Det originale lokket tilbake på plassen sin...

Deretter smurte jeg opp akselen og banket spindelen forsiktig på plass. Skiva som skulle på mellom lager og mutter var konisk for å kun ligge an mot den indre lagerringen. Mutteren på akselen skal ikke dras hardt til, det holder nesten å skru den til for hånd. For å sikre at mutteren ikke skal løsne sikres den med en splittpinne. Det er selvfølgelig viktig å kontrollere lagerene ved å kjenne på hjulene etter litt bruk, og etterstramme om nødvendig.

I neste del fortsetter monteringen og ferdigstillelsen av prosjektet...

"Blikkboksen", min Alumarine 10, tar stadige skritt mot det jeg har som mål; en mini-fiskemaskin.

• Biltema verktøykasse
• Ethernetkabel (2)
• BlueSea sikringspanel
• BlueSea hovedstrømsbryter
• USB-ladepunkt
• 6 mm vanntett gjennomføring (2)
• 10 mm vanntett gjennomføring (2)
• Sonarserver
• Strømkabel til HDS PC-30-RS422 (2)
• StructureScan HD modul
• Strømkabel SS HD
• 2 kv mm kvadrat kabel
• 0,75 kv mm kabel
• Tec7
• M4 skruer, muttere og skiver.
• Kabelfester og strips

StructureScan-modulen tar litt plass med sine 210(L)X191(B)X58(D), og på hver langside må man ha ekstra plass siden kontaktene til strøm og ethernet også bygger litt. Samtidig bør den monteres slik at man ser de små diodelysene, dersom man får problemer er det nødvendig å sjekke hvilke av disse som lyser eller ikke lyser.

Stort hull for bryteren.

• HDS 5 - 0,7A
• HDS 10m - 1A
• Sonarserver - 0,5A (ukjent, ren tipp fra min side)
• StructureScan modul - 0,75A
• USB-uttak 4,2A

Sum alle forbrukere på maks: 7,15A