Nå skal hun opp til sin vante vinterlagringsplass, og så skal jeg ta service på begge påhengerne før burkaen kommer på og vi erklærer vinteren 2016/2017 som offisielt påbegynt. Så får vi se om dette kanskje blir hennes siste vinter ved Tyrifjorden?

Jeg har vært her en gang før, lenge før jeg startet bloggen. Da var det isfiske det gikk i. Målet den gangen var å få sik, en fisk jeg fortsatt ikke har på artistlisten min. Siden den gangen har bestanden av sik i vannet gått ned, og bestanden av mort har gått gjennom taket etter at en eller annen fant det for godt å slippe ut mort der for noen år siden. Verden er dessverre besudlet med endel idioter, og flere av de fortsetter ufortrødent videre.

Men nok om fortiden. I dag skulle jeg være med Dag, medblogger og i likhet med meg stadig på jakt etter både abbor og gjedde. Dag har hatt noen turer her i år, sammen med den (foreløpig) siste av trekløveret som skriver på Team Colibri. Tredjemann Lars er rutinert og en del av grunneierlaget, og har dessuten en båt der vi fikk låne. Noen tips på veien fikk vi også. 

På utstyrsfronten stilte jeg med portabelt ekkolodd og kartplotter, en haspelstang for jiggfiske etter abbor og en multiplikatorstang for dropshotfiske etter abbor. Haspelstangen finner du en testrapport på HER og multiplikatorstangen gikk jeg igjennom HER.

Det var noen minutter å gå fra bilen og til båten, så det var greit å ikke la utstyrsmanien ta helt overhånd. Dag hadde med omtrent det samme, men en tyngre stang for gjeddefiske var også med i hans arsenal. Vi ankom vannet rundt 13.30 og la straks ut for å utnytte de få timene med dagslys som gjenstod av høstdagen.

Allerede på den første plassen vi stoppet var det liv. Jeg fikk raskt to sniper (små gjedder) på dropshot, en rosa DAM Effzett V-tail. Så tok Dag årene fatt igjen og vi rodde rundt og logget litt for det kommende dybdekartet på dybdekart.no før vi ankret opp ved en spennende kant hvor det var godt med både forballer og større enkeltekko rett utenfor kanten.

Snipe

Der fikk jeg nok en snipe, før jeg mistet hele dropshot-riggen min i kjeften på en gjedde som kjentes ut som den var rundt 3-4 kg. Dag var borti fisk han også, men begynte å se litt frustrert ut der fremme i båten.

Gjedde på størrelse med underarmen min går man fort lei, så vi lempet ut hver vår jigg av modell større og begynte å dorge mens vi logget. Det vi så av fisk på ekkoloddet var veldig konsentrert rundt enkelte plasser, typisk på steder med stor dybdeendring. (Vannet er forbausende dypt, med veldig klart definerte kanter flere steder.) Det var ikke bare alle de små gjeddene som sendte oss ut på dorgetur, været var også en faktor. Skikkelig sur nordavind, 2-3 plussgrader og snø i luften som avvekslet med sludd gjorde sitt til at det var godt å ro litt. Shortssesongen er definitivt over selv om vanntemperaturen ikke var så gal med 7,5-8,3 grader ca 50 cm under overflaten.

Vi la oss til midt på en grunne hvor Dag og Lars har hatt bra fiske før. Lokalkunnskap skal man ikke kimse av, for Dag fikk raskt en mindre abbor på en Storm Makan som du ellers finner en fyldig beskrivelse av HER. Den jiggen er Lars sin store favoritt for abbor, og han hadde lagt frem noen for oss bare for at vi skulle bli like overbevist.

Makan til jigg.

Jeg vekslet på å fiske dropshot og mer aktivt med shadjigg. Sær som jeg er, var jeg fast bestemt på å bevise at det ikke bare er Makan som leverer. Men da Dag fikk fisk igjen begynte jeg å bli usikker. Denne var bedre, merkbart mer stangbøy i Dags Okuma One med tydelige hoderistninger vitnet om en bedre abbor. Fisken oppførte seg litt rart, den var først skikkelig sinna, så kom den inn pent før den stilte seg under båten noen sekunder. Min erfaring med stor abbor stemmer med at de stiller seg på bunnen under båten og stanger litt, men denne ga se bare helt plutselig og vips var den ved båtsiden. Jeg ble såpass paff over den korte fighten at jeg ikke hadde håven klar, så Dag måtte ordne seg selv.

Det viste seg å være en usedvanlig flott abbor. Bildene viser ikke helt størrelsen, for den var rene fotballen med sprengfylt mage. Vi oppdaget fort at ingen av oss hadde med utstyr for å måle og veie, litt surt når Dag klinker til med en opplagt personlig rekord. Endelig over kiloen på abbor!

Grattis!

Så store abbor bør man absolutt slippe pent tilbake, og det gjorde vi selvfølgelig.

På gjensyn

På bildet over ser du hvor rund denne abboren egentlig var. Hun svømte heldigvis tilbake til dypet etter en liten pustepause i overflaten.

Så var det min tur til å kjenne på en brukbar abbor. En rød Relax Kopyto på ti grams skalle gjorde utslaget.

Endelig

Den var hakket mindre enn Dags fotball, men uansett kjærkommen. Den ble dessuten fulgt av enda en som var litt mindre. Denne tok på dropshot.

Det vil ingen ende ta.

Det ble flere abbor enn disse. Noe som slo meg var hvor store fargeforskjeller det var på fiskene på samme plass. Se for eksempel på disse to.

Fargerik

Blass

Noen var blasse i fargen, med klare finner, mens andre så mer ut som det var fra et skogstjern med fargesprakende finner og dyp grønne sider med klare sorte tigerstriper. Felles for alle var at de var trinne og gode i magen, årsaken ble tydelig da jeg fikk min dagsbeste.

Min toppnotering

Hun spyttet ut små mort.

Originalen, og kopiene.

Bildet over viser dagens vinnerjigger sammen med det som sikkert medfører de trinne aborrene.

Vi avsluttet dagen med litt mer logging og dorging, før det plutselig ble mørkt som i en sekk. Heldigvis hadde vi ikke glemt hodelykter, så det gikk greit å finne igjen bilene.

Det er ting som tyder på at vannet er på bedringens vei fiskemessig. For min del ble det et positivt bekjentskap allerede fra starten, klart vann og variert undervannstopografi er ting jeg liker. Så får vi håpe det gode arbeidet man har lagt ned her følges opp med mer oppsyn og kontroll, så ikke alt renner ut i sanden. Det er ikke tvil om at vannet er tungt belastet av mennesker som ikke følger reglene, og stort sett bare etterlater seg søppel til grunneierne. Hadde jeg hatt eierskap til dette hadde jeg gått hardt til verks for å bli kvitt ulovlighetene.

Vi håper disse får leve videre

Stovivannet/ Stovivatnet/ Ståvivannet ligger i Bærum, på kanten av Vestmarka og i et idyllisk kulturlandskap. Vannet er stedvis lett tilgjengelig, særlig i nordenden hvor det er kort gangvei fra bilen til vannet.

Før jeg la turen hit gjorde jeg litt research, så jeg visste at vannet (minst) huser fiskeartene gjedde, abbor og mort. Det skulle visstnok være mye smågjedder, med muligheter for kilosabbor. Google og søk som "Stovivannet fiske" og "Stovivannet fisk" ledet ikke til så mye, men litt fant jeg da. Når jeg gjør slik research for steder jeg aldri har vært, er jeg ikke ute etter GPS-posisjoner for folks personlige rekorder, hva den tok på og når. Jeg prøver å danne meg et bilde av vannet som biotop, artssammensetningen og mulige fiskeplasser. Skal jeg for eksempel ta med utstyr for gjedde, ørret eller abbor? Hva er den primære byttefisken? Er det områder med ferdselsrestriksjoner eller fiskeforbud?

Vakker utsikt fra brygga på Stovivannet.

Ytterst på brygga er det cirka to meter dypt, og sikten i vannet var mye bedre enn jeg fryktet etter å ha sett all vegetasjonen på flyfoto. Under et sjeldent øyeblikk nådde noen solstråler frem til meg, og da så jeg bunnen ytterst på brygga. (Den var primært dekket av tomme ølbokser, så noe vakkert syn var det ikke.) 

Fisket var helt dødt. Siden jeg så at det var mye vegetasjon også under vann, startet jeg med popper (IMA Popkey 80), gikk over til vibrerende hard-bait (IMA Rock N` Vibe 17g) før jeg avsluttet med diverse jigger. 7,5g hode virket perfekt, selv ved kast rett ut. Det ble fort klart for meg at undervannsvegetasjonen slutten noen meter utenfor brygga.

Dette ble det endel av

Etter at Eine våknet, tråkket vi litt rundt for å se om vi kom ned til vannet andre steder i nærheten av brygga, uten å lykkes videre med det.

Konklusjon: Jeg kommer muligens tilbake, isfiske bør være ideelt her utenfor vegetasjonsbeltene.

Strømsdammen 13.10.16

Strømsdammen i Holmenkollåsen er et av min barndoms fiskevann. Vannet inngår i OFAs fiskekort, se deres beskrivelse av vannet HER. I følge beskrivelsen ser vannet ut til å fortsatt være dominert av ørekyte og undermåls ørret, OFA anbefaler at all fisk tas opp. Noe som er med på å gjøre Strømsdammen spesiell, er at det er et av få vann med dokumentert gyting av ørret i stille vann. Dette, sammen med at ørret er dammens eneste predator av betydning, fører til overbefolkning av ørret. Jeg pakket derfor om litt i forhold til turen til Stovivannet, abborjigger ble skiftet ut med små sluker.

Strømsdammen - fiskesteder

Skjermbildet over av Strømsdammen er fra Norgeibilder.no. Rød sirkel viser demningen, med sitt lett tilgjengelige fiske. Blå sirkel viser min barndomms lille hemmelighet, en grunn lone hvor det alltid stod en ørret eller to. Grønn firkant er dammens beste fiskeplass, bratt og steinete så komplett umulig med barnevogn. Det er forøvrig i det området ørreten gyter.

Fremme ved demningen.

Dagens bestykning

Jeg så to vak, hadde ett napp (på IMA Rock N` Vibe) og så våknet junior og det var på tide å gi seg.

Vakkert var det

I den lille kulpen på nedsiden av demningen var det forresten liv, to små ørret pilte frem og tilbake der. Det ene vaket jeg så i selve dammen var et skikkelig plopp-vak og fant sted rett utenfor den lille hytta.

Konklusjon: Strømsdammen er fortsatt et barnevennlig sted, men det er nok også det hele.

Etter at vi var hjemom skiftet vi fra vogn til bæremeis og gikk ned i Holtekilen rett nedenfor oss. Jeg har bevisst unngått Oslofjorden de siste dagene, delvis fordi vi har vært der mye den siste måneden og delvis fordi nordavinden har gitt elendig fiske. Men nå skulle vi teste hvordan det gikk å fiske mens Eine satt i bæremeis.

Det gikk særdeles bra, så lenge jeg var i bevegelse. Stoppet jeg opp ble det litt klaging. Det gjaldt å kaste ut, og så gå sakte bortover mens jeg sveivet inn. Her fra en liten pause i gåingen.

Pust i bakken

Mellom Veritas og Henie Onstad (Høvikodden) er det forresten en flott bukt, men akkurat i dag snudde vi her. Jeg ville hjem og sjekke at junior hadde det varmt og godt, og for det må han kles av.

Sjøørretplass?

Steinstjernet 14.10.16

Steinstjernet har stått på listen over vann jeg "må" teste helt siden Thomas logget det opp så vi fikk dybdekart for tjernet på dybdekart.no. Du kan se det selv HER. Fra googling vet jeg at vannet har både abbor og gjedde samt diverse byttefisk, og siden det var jeg som behandlet loggene fra Thomas har jeg sett at det er en hel del fisk der. Det er ikke fiskekort for dette tjernet.

Hva slags fisk det var endel av sier dog loggene lite om, vi gjorde uansett et forsøk. Vannet skal ha både mort, suter og karuss, uten at det hjelper meg så mye. Det var ikke meiting vi skulle holde på med nå. Men det var forbausende mye vaking, og siden jeg så flere av fiskene som vaket kan vi fastslå at det er endel små ørret her. Fiskingen ellers ga meg null og niks.

Det støyer endel fra veien, men på den positive siden er det ganske greit å komme til langs hele siden som vender mot veien. På motsatt side er det en sti, og det gikk greit å komme til flere steder der også men da med bæremeis.

Konklusjon: Jeg kommer neppe til å tråkke ned bredden her i fremtiden. Men kanskje man skulle tatt en meitetur en sommer, med en foringskampanje først? Karrus og suter er spennende fisker.

Bogstadvannet 14.10.16

Siden jeg gikk lei Steinstjernet tok vi turen til Bogstadvannet. Målet var egentlig ikke å fiske, men å teste en av de nye dropshotjiggene jeg kjøpte hos M&M i høstferien. DAM Effzett Power V-tail i 10 centimeter og fargen Red Head (den er da mest rosa?) så så spennende ut i pakken sin at jeg bare måtte teste den. Siden dropshotutstyret lå i bilen ruslet jeg ned til bryggene med Eine i bæremeisen for å teste nykommeren litt i vannet. 

DAM Effzett Power V-tail

Jiggen danset rundt helt nydelig, noe av det bedre jeg har sett. Den er akkurat passe stiv i fremparten til å ligge vannrett ut fra kroken, samtidig som de bakerst 3/4-delene av kroppen er veldig myke. Her tror jeg vi har en vinnerjigg for fremtidige turer. Siden vi bare skulle se fort på en jigg, lot jeg kamera, mobil, vekt og annet utstyr ligge igjen i bilen. Men når vi først var nede ved bryggene, kunne vi like gjerne rusle bort til en odde hvor jeg tidligere hadde fått litt abbor ved isfiske.

Der fikk vi selvfølgelig en helt ok abbor på cirka 400g på det første kastet. Abboren hadde noen utrolig flotte farger med mye rødt i, så jeg forbannet meg selv for at vi ikke tok med speilrefleksen. Det ble heller ingen flere kast, for Eina ga klar beskjed om at han var lei og sulten mens abboren svømte tilbake der den kom fra.

Konklusjon: Vi kommer tilbake.

Testen av Kinastang 1, Eller Maxcatch EasyFit, som den egentlig heter, kan du lese HER. Til tross for feilaktig angivelse av kastevekt har den stangen fått sin plass i arsenalet hos meg, og ble mye brukt under det lettere fisket i 2016. Det ble derfor fristende å prøve enda en modell fra Maxcatch.

Den nye skiller seg litt fra den andre. Prisen er ganske lik, men denne er todelt og har korkhåndtak. Den er også oppgitt å være 6`5`` mot den andres 7' og skal tåle kastevekter på 15-40 g i følge beskrivelsen på eBay. Vekten på stangen er oppgitt til 127 g. Nøyaktig hva klingen er laget av fremgår ikke, annet enn at den skal være av karbon. 

Bildene på eBay var som vanlig feiende flotte:

Maxcatch Vizor

Som den forrige stangen har også denne blank klinge i en seksjon av håndtaket, noe jeg liker godt. Det holder vekten nede og gir litt ekstra følelse.

Korkhåndtak

Screw down snellefeste

Stangringene har enkel fot med innlegg.

Stangring

Basert på testen av den første stangen, som tross alt har samme logo som denne, var det jeg var mest skeptisk til den oppgitte slukvekten. Når jeg åpnet pakken fikk min skepsis ytterligere moment.

På stangens klinge står det "Maxcatch Vizor, 6`5" Action Fast. Lure 1/8-3/8 oz, line 5-10 lb.":

Stemmer dette da?

En oz (ounce) tilsvarer 28,35 g. Det som står på stangen tilsvarer en kastevekt på 3,5-10,6 gram, IKKE 15-40 g slik det stod i spesifikasjonene på eBay. At det var spesifikasjonene på stangemnet som var de korrekte ble tydelig straks jeg fikk stangen i hendene. Det er ikke ofte noe jeg tester stryker allerede hjemme i stua, men en gang måtte være den første. Da jeg klagde til ebayselgeren fikk jeg tilbake halvparten av pengene mine som plaster på såret.

Vi får late som jeg egentlig ville ha en ultralett haspelstang til, og se hvordan den klarer seg med 3-10g kastevekt, og selvfølgelig ting som er både tyngre og lettere også. Men først måtte det en snelle på.

Jeg fant frem en Shimano Sedona 500 med frontbrems. Den passet dårlig i snellefestet, foten på snella ble for kort og den slingret litt frem og tilbake. Frem med en annen Shimano i 1000-størrelsen, den satt perfekt. Med tanke på stangens lengde og (riktige) kastevekt hadde 500 vært en veldig naturlig snellestørrelse, 1000 blir nesten litt klumpete men fungerer greit nok. Snella er fylt med Fireline 0,12 mm med 0,33 mm fluorkarbonfortom. Klart for testing i felt.

Testplattformen, min båt i Oslofjorden.

Noe av det stangen fikk brynt seg på. Øverst en 9 cm Daiwa Duckfin med 7,5g jigghode fra Gamakatsu med 3/0 krok. Under en IMA Rock`n Vibe på 17g og 60 mm.

Noe av det stangen ble testet med

Ikke overraskende var IMAen i bildet over for tung for stangen. Det gikk an å kaste, men stangemnet slingret og følelsen både under kasting og innsveiving var elendig siden de to øverste tredjedelene av stangemnet ble fullstendig overbelastet. Daiwa-jiggen fungerte meget bedre, men klingen i stangen virket fortsatt litt treg og følelsen med jiggen var dårlig under den første tredjedelen av innsveivingen. Daiwa Duckfin har en kraftig halebevegelse, så er stangen følsom nok kan man kjenne at jiggen svømmer skikkelig. Maxcatch Vizor er tydeligvis ikke følsom nok. Med enda lettere sluker (feks Spesial 7g og Mørungen 7g) går kastingen bedre, men du kjenner ingen verdens ting under innsveiving. Da jeg gikk på med virkelig lette kastevekter som små spinnere, ble kastelengden igjen dårligere.

Sjøørret på Rock`n vibe og Maxcatch Vizor

Kraftoverføringen under kasting er dårlig. Kastelengdene er ikke blant de beste, og aksjonen kan best beskrives som "litt slapp". En stang for det ultralette fisket bør være ganske mye stivere i den nederste tredjedelen slik at man har litt rygg dersom man får en grei fisk. Maxcatch har nok forsøkt seg på å få til denne egenskapen, men det blir bare helt feil. Bunndelen er merkbart stivet opp, men med dårlig følsomhet ned til snellefestet hvor hånden min befinner seg, spørs det om de ikke heller burde latt stangen ha helaksjon og droppet ideen om rygg. Holder jeg en hånd omtrent en tredjedel opp på stangemnet, kjenner jeg vibrasjonen fra jiggens svømmebevegelser. Så her har de rotet det til i den nederste delen, som fjerner for mye av signalene fra det som skjer ute i vannet.

Det er ikke bare snellefestet som er feildesignet i forhold til stangemnet og snellestørrelse. Over den nederste delen av korkhåndtaket er det en liten metallring som mest er der for pynt. Denne løsnet fra korken allerede på den andre turen, og henger nå og dingler rundt stangemnet. Ganske enkelt å lime fast igjen, men noe tegn på kvalitet er det ikke.

Konklusjon:

Ligg unna denne, det er et bomkjøp.