Jeg får spørsmål om batterier til båtbruk med jevne mellomrom. Her skal jeg forsøke å si litt om hva du skal tenke på ved valg av batteri og ved praktisk bruk.Vi snakker ikke om småbatterier du kjøper på matbutikken nå, men 12V-batterier for å starte og drifte en båt med motor(er) og elektronikk.



Før vi går løs på detaljene, skal vi avklare to begreper som har med strøm å gjøre.

• Ladespenning måles i volt (V) og en påhengsmotor med god ladespenning gir ca 13,9-14,4 V.
• Ladestrøm måles i ampere (A) og en påhengsmotor med god ladestrøm gir ca 25-50 A.

Litt forenklet kan vi tenke oss at ampere sier noe om hvor mye strøm som går igjennom ett system, mens volt sier noe om "trykket" på strømmen.



Tiden da alle batterier var blybatterier og det eneste man skulle tenke på hva var hvor mange ampere (A) batteriet skulle ha er forbi. I dag kan batteriene grovt sett deles inn i to typer:

• Forbruksbatteri
• Startbatteri

• 12,75V - 100%
• 12,48V - 70%
• 12,24V - 40%
• 11,7V - 0% (batteriet er "flatt")

Merk at disse tallene er tommelfingerregler for blybaserte batterier og basert på hvilespenning. Hvilespenning er den spenningen du kan måle med et voltmeter/ multimeter på batteriets poler, uten at noe annet er koblet til batteriet. Slik hvilespenning bør måles en stund etter at batteriet har vært i bruk (eller ladet), siden spenningen får en "nedtur" rett etter bruk, og en "topp" rett etter lading.
I avsnittet under ser vi på spenning målt mens batteriet er i bruk. Dette er IKKE hvilespenning, men kan uansett være en nyttig funksjon.
Hva med batterilader?
Batteriladeren er din beste venn. Som for gode venner flest bør du bruke litt penger på den, og behandle den pent. Det er mye elektronikk i en moderne batterilader, så den bør oppbevares slik at den ikke går i gulvet. Når du skal kjøpe batterilader, så sørg for at den har automatikk som styrer både ladesyklusen, som gjør at den slår seg av når batteriet er fult, at den har en "vintermodus", at den er egnet for batteritypen du skal lade og at den er sterk nok. Endel batteriladere har også egen temperatursensor, og lader du batteriet i båten vil jeg anbefale slike ladere på det sterkeste.


Lader du batterier i båten er en "vintermodus" kjekt å ha på laderen. En slik modus gjør at ladesyklusen går med noe høyere voltstyrke, for å kompensere for at kalde batterier ikke tar lading like godt som varme batterier. Dette er selvfølgelig særlig et poeng for de av oss som fisker uansett temperatur, og lader batteriene i båten mellom øktene.


Batteriladeren bør ha en kapasitet som er minimum 10% av batteriets totale ampere. Så har du et 100A-batteri skal laderen ha minimum 10A-kapasitet. Kjøp heller en lader med for stor kapaistet enn en med for liten.


Ulike batterityper krever ulik ladesyklus. For eksempel vil AGM, Gel og LiFePo ha tre ulike ladesykluser. En ladesyklus sier noe om variasjoner i volt og ampere fra batteriladeren starter ladingen og til den avslutter. Du er helt nødt til å ha en lader for akkurat den batteritypen du bruker, alternativet er ødelagte batterier. Jeg foretrekker ladere hvor man velger ladesyklusen manuelt, dette er rett og slett for viktig til at jeg vil overlate det til automatikk.

Trident batterilader for maritimt bruk

Typiske faresignaler.

• Du må slå av noe av elektronikken i båten for å bruke noe annet. Dette er et tegn på at din batteribank og bruken av den ikke matcher. Sannsynligvis gjør den bruken at systemet er på bristepunktet allerede, og du bør vurdere å utvide batteribanken.
• Ladespenningen er ofte på 12,2-12,3 V eller lavere når det elektriske anlegget er i bruk. Dette behøver ikke å være et problem, for du må legge til strømtrekket på alt som er i bruk på ladespenningen for å finne batteriets tilstand. Gjør regnestykket og sjekk hvordan ditt anlegg ligger ann.
• Det lukter rart i rommet batteriene står i under lading. Har du sjekket at du ikke lader med mer ampere enn batteriet ditt er beregnet for? Husk god lufting både ved lading og bruk dersom du har batterier med syre. (Feks et vanlig startbatteri.)
• Elektronikken i båten får ofte feil, eller slår seg av uten grunn. Dette kan komme av en dårlig kobling et sted, korrosjon, feil jording, dårlig spenning eller feil på elektronikken. Begynne med å gå over ledninger og koblingspunkter og jobb deg fremover til du finner feilen. 
• Syre/bly batterier (typisk startbatterier) er følsomme for overlading. Selv om du har en god lader med elektronikk som styrer ladingen, kan det derfor være lurt å koble fra laderen etter at selve ladingen er fullført.

Mer om elektrisk anlegg i båt finner du i denne artikkelen:
http://teamcolibri.blogspot.no/2016/02/et-kabla-rort-la-oss-rydde-opp.html
Her går jeg igjennom endel typiske feilkilder og brukerfeil, samt ser på hvordan det elektriske anlegget bør være satt opp.

Båtmagasinet har to gode artikler på nett om hvordan du tar vare på batteriene dine:
Lading av batterier
Lading av batterier mens båten er i bruk


I neste artikkel om elektriske anlegg i båt, skal vi se på ulike batterityper.

Humminbirds toppmodell Onix har vært den eldste toppmodellen på markedet en god stund, men nå tar Humminbird ballen og fornyer.

Humminbirds nyeste, og største.

Onix var egentlig ikke Humminbird i det hele tatt, det var en GeoNav omdøpt da Humminbirds eier Johnson Group kjøpte GeoNav. Sånn sett har dagens Onix vært steingammel i en elektronikkverden hvor modeller ellers byttes ut hvert 2-3 år. Johnson Group kjøpte GeoNav i 2007. GeoNav/ Onix slik vi kjenner den i dag er cirka 4 år gammel. Til tross for dette har Onix klart seg ganske bra, mye takket være en god hardware-plattform, men den har vært plaget med mange "bugger". Onix sin alder begynte også å by på problemer, ikke minst salgsmessig hvor det er tøft å selge gammel elektronikk til full pris. Onix har særlig vært populær hos amerikanske bass- og walleyefiskere, mye på grunn av usedvanlig god downimaging men også på grunn av god oppløsning på skjermene. Onix har i motsetning til lillebror Helix eget element for downimaging på sideimaging-giveren. (Nye Helix G2 får også dette.) Onix har fått jevnlige softwareoppdateringer slik at den har hengt nogenlunde med konkurrentene, og enda en oppdatering er på vei for å sikre kompabilitet med Solix.


Det er altså ikke hver dag Humminbird fornyer sin toppmodell. 17.01.17 kjørte de et aldri så lite show via Facebooksiden BASS. SOLIX er ny, den er større og den ser ut som en reell konkurrent til både Garmin og Lowrance for de som hovedsakelig fisker relativt grunt (dvs grunnere enn 50-60 meter). Årsaken til mitt forbehold er at du fortsatt må bruke den håpløst utdaterte SM3000-modulen hvis du skal ha full effekt fra en Airmar chirp-ekkoloddgiver.

Humminbird SM3000

Solix støtter Airmars chirp-givere delvis, i form av at du manuelt kan stille inn Solixen til å operere på ekkoloddgiverens frekvenser. Solix støtter ikke Airmars XID-system som hadde gjort at Solixen automatisk gjenkjenner ekkoloddgiveren og tilpasser seg den. Å kunne justere frekvensen er greit nok, men det er mye mer enn bare frekvensen som skal stemme mellom ekkolodd og ekkoloddgiver, derfor mener jeg at Solix ikke er fult kompatibel med Airmars chirp.


Men for ferskvannsfiskeren, eller sjørretfiskeren i saltvann og andre som hovedsakelig bryr seg om det som skjer i de øverste vannlagene, er Solix spennende. I følge lanseringsvideoen er den dessuten fult kompatibel med Onix, mens den deler waypoints med Helix. Du kan med andre ord kombinere en ny Solix med rimeligere (eller eldre) modeller for å få større skjermflate totalt sett.


I første omgang kommer Solix 12 (12,1`) og Solix 15 (15,4"). De to kommer igjen som fult utstyrt modell (feks Solix 15SI) og som en med bare 2D-ekkolodd og kartplotter. Solix 15 har en oppløsning på 1280X800, den samme oppløsningen som Solix 12 og som de fleste skjermer på ca 12" på markedet. Det er skuffende at de ikke øker oppløsningen på Solix 15. Til sammenlikning har Simrads NSS 16 en oppløsning på 1366X768 for Evo2 og 1920X1080 for Evo3. Dette er særlig skuffende med tanke på at nettopp Onix var langt fremme på oppløsning da den ble lansert.

Tidligere i høst skrev jeg en artikkel om Shimano Yasei Pike. Stanga fikk jeg låne av Normark, og i pakka lå det også en Shimano Citica 201 snelle og Sufix 832 braidline. En artikkel om hele komboen hadde blitt på størrelse med en roman, og derfor valgte jeg å dele den i to.




Gjennom 2016-sesongen har jeg fisket mye med Citica. Den har fått være med på fiske etter både abbor og gjedde. Jeg har fisket relativt store shad'er, wobblere og diverse abborgodis for å bli godt kjent med den.
Det ble tidlig klart for meg at denne snella plasserer seg i et mellomsjikt. Den egner seg ikke særlig godt for de letteste jiggskallene, dvs under 10 gram, og heller ikke for baits mye over 100 gram.


Ved de aller letteste vektene blir den rett og slett litt stor. Spolen blir litt tung og kastebremsen lar seg ikke sette fullt så nøyaktig som jeg skulle ønske. Alternativene er at bremsen enten blir litt for hard, eller at den blir så nervøs at jeg må bruke tommelen flittig for å unngå backlash. Begge deler resulterer i kortere kast. Det hører med til historien at 0,18 braid er litt kraftig til jiggskaller under 10g. En tynnere line vil mates litt lettere gjennom stangringene. 0,12 ville nok vært bedre for lave vekter, men samtidig gjort den uinteressant for gjeddefiske. At lineføreren står i ro under kastet bidrar imidlertid til å øke kastelengden fordi det rett og slett er mindre mekanikk som skal rotere.

I de øvre vektklassene merkes det godt når man belaster for mye. Stativet på snella gir gode tilbakemeldinger på hva som er for mye. Med max i overkant av 100 gram passer den godt sammen med Yasei Pike. Jeg har også testet den på Abu's Fantasista Shiro Nano 15-40 og Gunki Iron-t 20-80. Med en vekt på snella på 210 gram blir dette forholdsvis lette kombinasjoner. I forhold til kastevekt føler jeg at snella leverer best mellom 15 og 80 gram, og dette er dekkende for mye av mitt fiske.

Oppbygningsmessig er denne snella et godt bilde på hvordan jeg ser for meg Shimanos produkter. At Shimano plasserer seg helt i toppen blant snelleprodusentene hersker det ingen tvil om. Alle som kan litt om sykkel vet at masseproduksjon av finmekanikk med høy kvalitet er deres varemerke. Følelsen og balansen i denne snella er akkurat slik jeg forventer.


Nettopp her tror jeg Shimano har gjort noe lurt; de har ikke falt for fristelsen å bruke dyre materialer. Førsteinntrykket er rett og slett litt plastikk. Blanklakkert plast er ikke eksklusivt, men til gjengjeld ganske holdbart. Snella føles egentlig litt billig når man pakker den ut av esken, men etter å ha brukt den mye, og forholdsvis hardt, er det helt greit med plasthus. Det er faktisk ikke en eneste ripe i den, og det til tross for at den hele tiden har sittet på stenger, uten futteral. Jeg vil heller ha en snelle med gode mekaniske løsninger og funksjoner framfor en der man har forsøkt å spare vekt med dyre materialer på bekostning av funksjonalitet.


Bak plasten skjuler det seg nemlig en del morro for nerdene. Akkurat som alle andre produsenter har Shimano en mengde navn og uttrykk på sine løsninger, og jeg tar derfor sjansen på å forklare noen av dem.

Stativet er frest ut av et stykke aluminium, og dette sammen med forsterkede sideplater bidrar til å holde alle komponenter riktig posisjonert i forhold til hverandre. Dette omtales som Hagane. Shimano har videreutviklet måten å støtte drevene i snella på. Denne kalles X-ship. Kort fortalt dreier dette seg om ekstra lagring som gjør at drevene forhindres fra å vri seg i forhold til hverandre ved belastning. Dette er en vanlig grunn til rasing av drev ved stor belastning. Denne løsningen er fornuftig fordi man ved økt presisjon unngår unødvendig og fordyrende materialvalg i drevene.

Snella har totalt 6 kulelagere. Slik jeg ser det er det tilstrekkelig. Som nevnt er snella for stor til lett fiske, under 10 gram, så man er ikke avhengig av et titalls lagere for optimal kastelengde. Alle roterende deler snurrer lett og smidig. For å oppnå god balanse er spolen frest ut av et stykke aluminium. Shimanos patent kalles S3D, og resultatet er en lett og godt balansert spole med lite vibrasjoner.

Lett aluminiumsspole.

Frikoblingen av spolen heter Super Free Spool og skal gi minst mulig friksjon ved kast. Tangenten og mekanismen føles behagelig og solid, og det er lett å løse ut spolen.

Behagelig tommeltangent.

Sist ut er kastebremsen, SVS Infinity. Spolen sentreres i stativet med den tradisjonelle skruen ved siden av bremsen. Kastebremsen justeres ved å velge hvor mange sentrifugalvekter som skal være aktive på spolen.

Spole med sentrifugalvekter.

Disse gir friksjon mot en messingspole når man kaster. Spolen har konisk utforming, og avstanden til sentrifugalvektene justeres ved å skru på et lite hjul på utsiden av snellehuset.

Messingspolen til kastebremsen

Jeg synes snella blir i overkant nervøs med én eller ingen aktive vekter, og har havnet på to av fire aktive. Da kan jeg justere resten med det utvendige hjulet, og litt tommelbruk. Det er hyggelig å se at stadig flere produsenter kommer med utvendig justering av sentrifugalbremsen. Dette er en stor forbedring som gjør det mye lettere å optimalisere snella når man endrer kastevekten.

Utvendig justering av kastebremsen

Sveivarmen er også av aluminium, og har to myke gummiknapper å holde i. Jeg har etterhvert blitt vant til knapper av foam, og reagerte på at Shimano har gått for gummi. Disse er overraskende gode, og jeg tror de nok holder lengre enn foam. Snella finnes både med høyre- og venstresveiv. Disse benevnes 200 og 201. Den finnes i to utvekslinger, 7,2:1 og 6,3:1. Jeg har testet sistnevnte, som egner seg godt på en snelle til allround-bruk.

Store, myke gummiknapper.

Når det gjelder konkurrenter føles det fornuftig å dra paralleller til Citica'ens nærmeste slektning, Curado. Denne er også veldig interessant, men er noe dyrere på grunn av andre materialer og flere kulelagere. Man skal heller ikke glemme Calcutta 200. Dette er en tradisjonell, rund snelle i metall, og er et skuddsikkert alternativ, men denne ligger også en del over i pris.


Skal man se ut over Shimano er det verdt å se på Abu Garcia's Revo Beast. Dette er nok den snella på det norske markedet som kommer nærmest Citica, men har ett ekstra kulelager og litt høyere utveksling. Revo Beast er veiledende vesentlig dyrere enn Citica (2499,-).

Det har også kommet oss for øret at det dukker opp et par lavprofilsneller til fra Shimano på markedet i 2017. Caenan og Caius er absolutt spennende. Uten å ha klemt på dem enda tror jeg disse fyller det nedre sjiktet hos Shimano. Som Citica snakker vi også her om sneller til mer fornuftige priser, henholdsvis 1499,- og 1799,-.
Mer informasjon finner du hos Rapala Pro Guide Norway og hos Normark



Når det er sagt bør det også nevnes at Shimano har mange gromme sneller i det øvre prissjiktet som ennå ikke har funnet veien til Norge. Håpet er, som alltid, at importøren skal tørre å satse slik at vi får mer å velge i. De to nyankommerene er forhåpentligvis et eksempel på det.

Etter en hel sesong med Citica må jeg si meg godt fornøyd. Førsteinntrykket var plast, men i ettertid ser jeg at Shimano har gjort noe lurt. Med et begrenset budsjett får man her en snelle som dekker flere behov, og som har gode tekniske løsninger. Den ser ikke grommest ut i hylla, men representerer akkurat det jeg forbinder med Shimano. I en amerikansk test ville nok konklusjonen ha vært "Value for money!".



Sufix 832
Kvaliteten på braidliner er svært vekslende. Pris er ikke alltid synonymt med nivået på produktet man får. Som med alt annet betaler man ofte en del for navnet, og en "kina-line" til hundrelappen trenger ikke, med litt flaks, å være så mye dårligere enn en line fra en anerkjent produsent. Likevel skal man være bevisst på at de billige alternativene som oftest er kopier. Framskritt og utvikling gjøres av de store produsentene. De er avhengige av å ligge et steg foran for å selge.

Jeg gjorde en liten research i teamet for å finne ut hva vi ønsker av en god braidline. På lista vår står slitestyrke, farge, vannopptak og følelse øverst. En line som flises opp blir fort svakere, og ryker lettere. Samtidig bør den være skikkelig gjennomfarget slik at den ikke blir blass. Med multiplikatorsnelle er lavt vannopptak viktig for å begrense at vannspruten står fra snella når man kaster. Det er også viktig at braiden er stum nok slik at man kjenner det som foregår i andre enden av linen. Slik jeg ser det blir dette enda viktigere når man går ned på tykkelsen, for eksempel ved drop-shotfiske. Sist men ikke minst er det fint om linen føles myk. Det blir fort såre fingre med en hard og grov line. Mykheten avgjør også hvor lett linen er å knyte.

Som tidligere nevnt var Citica'en utstyrt med Sufix 832 braid.
Denne linen skal være siste skrik innen braid, og den største nyheten er at de har fått med seg Gore på laget. Gore er særlig kjent fra klesproduksjon, og materialet har mange gode egenskaper. Blant annet er det svært slitesterkt. Produksjonen av linen er omfattende, og kort fortalt spinnes Gore-fiber sammen med de andre materialene vi finner i slike liner.


Jeg har testet 832 i 0,18mm. Dimensjonen er ikke optimal til de tyngste shad'ene, men til gjengjeld fungerer den godt til lettere jiggfiske etter gjedde og abbor. Den formidler det som skjer i andre enden godt. Til rent gjeddefiske vil jeg gjerne ha tykkere dimensjon hvis en stor madam skulle finne det for godt å stikke innom.



Etter én sesongs bruk har jeg lite å utsette på slitasje og impregnering. Linen fliser ikke, men blir litt blass i den ytterste meteren ved langvarig bruk. Normalt pleier jeg å farge de ytterste meterene svarte på liner i sterke farger, men siden denne er mosegrønn har jeg latt være.
Linen føles behagelig og myk. Den er lett å knyte, og vannopptaket er lavt. Den beholder den glatte overflaten, kaster godt, og jeg blir ikke sår på tommelen

Konkurransen blant produsentene er knallhard, og jeg mener Sufix 832 plasserer seg i toppskiktet. Ny teknologi utvikles og racet fortsetter.

Skumle typer...

Villmarksbutikken på Jessheim har opparbeidet seg status som en av Norges beste på sportsfiske, og da spesielt ferskvannsfiske. Nå blir de Lowrance-forhandler i tillegg.

The place to be

Villmarksbutikken har fra før Humminbird i stallen (eller buret....) og med Lowrance i tillegg står de sterkt rustet for å møte folket som er ute etter marin elektronikk. Vi har fått bekreftet at første ordre er satt opp, og at de snart vil ha modeller utstilt. Med dette kan du for første gang i en butikk på Østlandet sammenlikne de to merkene ved siden av hverandre. Vil du for eksempel se en Humminbird Helix 7 SI opp mot en Lowrance Elite 7 Ti så vet du nå hvor du skal dra.

Nå hos Vilmarksbutikken

At gutta i butikken fisker selv sier seg selv, så her vil du også møte elektronikken sett fra en sportsfiskende selgers øyne.

Tokilos sjøørret fra Oslofjorden

Et av årets høydepunkter på land nærmer seg, det er tid for å planlegge en harrytur. Båtmässan i Gøteborg er for min del selveste starten på båtsesongen. Det er noe smått magisk ved å sette seg på bussen i Oslo, og så tilbringe noen timer i Mekka.


Årets versjon holder som vanlig hus i Svenska Mässan i Gøteborg, innen gangavstand fra bussentralen. Messen er åpen:

• Lør- og søndag 4-5.02 kl 10-18
• Man- til fredag 6-10.02 kl 12-20
• Lør- og søndag 11-12.02 kl 10-18

Inngang koster 135,- for voksen i helgene og 115,- for hverdagene hvis man forhåndskjøper på nett. Lars og jeg planlegger et besøk søndag 12.02, og tar bussen opp og ned. Listen over utstillere er lang og spennende. Som for den norske messen på Lillestrøm finner du en drøss med båter for de vanlige båtfolkene, men her er det også godt med båter og utstyr for sportsfiskere. Om du vil drømme deg bort med båter fra Anytech eller Arronet, eller kikke på mer budsjettvennlige båter fra Linder eller Nextline, se på siste nytt innen påhengere, handle fiskeutstyr eller marin elektronikk spiller ingen rolle. Her er det meste fra de fleste.


Vi planlegger en liten artikkelserie om virkelig portable fiskefarkoster i 2017, og kommer til å se etter slike spesielt. Men selvfølgelig blir det runder innom standsene med maritim elektronikk (alle de store er der) og så må vi kikke på diverse nyheter før man gir seg løs på alle stands med fiskeutstyr.


Vi gleder oss!

Lørdag 14. januar arrangeres det isfiskekonkurranse på Jarenvatnet.
Arena for konkurransen er nordre del av Jarenvatnet, fra Nordtangen og nordover. Registrering skjer ved HC-brygga på vestsida, en drøy kilometer sør for nordenden av vannet.

Parkering finnes blant ved Jaren, på kornsiloen. Vi har fått tillatelse til å parkere på Strand Unikorn sitt område så lenge ingen utganger eller veier blokkeres. Ellers finnes parkeringsmuligheter i nordenden og ved HC-brygga. De som velger å parkere ved kornsiloen kan ta veien over jordet og deretter krysse isen til vestsida.

Hjemmesiden til Jarenvatnet finner du her, hvor du kan finne info om fiskekort og gjeldende fiskeregler.

I motsetning til fiskearter vi har frontet i tidligere artikler fra Jaren, blant annet her, er målfisken for konkurransen mort. Det er firmaet Gone Fishing Pro som står bak konkurransen, med tillatelse og litt drahjelp fra Jarenvatnet Grunneierlag.

Mort er en relativt ny art i Jarenvatnet, men likevel den mest dominerende. De siste årene har vi sett en dramatisk økning i mortbestanden, og dette truer helt klart andre fiskeslag. Bestanden av sik er nærmest utradert på grunn av mort. Gjedde og abbor klarer seg bedre ettersom de har lært seg å beite på mort, men for gjedda sin del er sik å foretrekke som føde.

Selv om mort er overrepresentert i fiskefaunaen i Jarenvatnet, er den ikke alltid like lett å lokalisere. Derfor er fòring tillatt under isfiskekonkurransen. Dette bør øke sjansen for at alle deltakerne får kjenne napp i løpet av de fire timene konkurransen pågår.

Konkurransereglene er enkle. Man fisker kun med ett redskap om gangen, og håndredskap er gjeldende. All annen fisk som fanges skal straks slippes tilbake uskadet. Ved innveiing er det totalvekt av mort som teller.
Videre er det lov å fòre inn fisk i hullene mens man fisker. Dette gjelder altså under konkurransen.
Som ved alle andre isfiskekonkurranser gjelder regelen om 5 meter mellom hver fisker, og isboret skal stå fastboret i isen så lenge det ikke er i bruk!

Info om premiering ligger i bildet øverst i artikkelen.

Stemningsbilde fra Jaren

 jeg håper så mange som mulig møter opp og gjør dette til et flott arrangement, og til de av dere som møter opp: skitt fiske!

Det går tilsynelatende mot oppdrettsanlegg i Oslofjorden, ved Bastøy utenfor Horten. Om det er det delte meninger.

Bastøy (kartbilde; gulesider.no)

Mads Bækkelund er mannen som mener han skal revolusjonere næringen. Man leser i Tønsbergs Blad (04.12.16) at hans plan er å slakte 600.000 til 1.000.000 laks per år, som han skal videreforedle lokalt. Fisken skal delvis fores opp med den svartelistede stillehavsøstersen som sprer seg i Oslofjorden. Laksen skal leveres ut med en "Food Truck" til skoler så elevene kan spise den "sunne" laksen. I Moss Avis (30.12.16) kan man lese at Kystverket har godkjent planene, og at det nå står på Fiskeridirektoratet, noe Moss Avis igjen får fra Gjengangeren.

At man ønsker å beskatte østersen er vel og bra, men la oss ta en liten kikk på dette prosjektet og mannen bak. Er alt i orden her?

Litt om godeste Mads og hans bedrifter.

Han er 50 år og står som utvandret i Brønnøysund. Bare der bør det ringe noen bjeller, vi snakker om en person uten fast bopel i Norge. Bak seg har han flere konkurser og tvangsoppløsninger, så om ikke alarmklokkene ringer nok kan kanskje denne listen få de i gang:

• Fjord og Hotelskip AS, tvangsoppløst
• Muster AS, konkurs
• Lusterrutene AS, Konkurs
• Lavprisfergene AS, konkurs
• Fjordrutene AS, tvangsoppløst
• Hotel, Hybel og Studentskip AS, tvangsoppløst
• Norwegian Fjord Steamers, nedlagt
• Oslofjordrutene Ltd, nedlagt
• Travel Hotel AS, nedlagt

Informasjonen er offentlig og tilgjengelig via Brønnøysundregisteret. Det offentlige selskapsregisteret på nett går ikke lengre tilbake enn til 2000, så hva som ligger i mannens kjølvann før dette er uvisst. Men historikken fra 2003 og til i dag er ikke oppløftende. Via hans egne nettsider (http://madsb.net/) kan man lese den ene solskinnshistorien etter den andre, om verdens minste cruisebåt og bussruter i Afrika for å nevne noe. Mads omtaler seg selv som en med: "...grundig erfaring fra forretningslivet.... ballast av praktisk og teoretisk økonomisk kunnskap".