Min kjære kone kom nemlig med en julegave helt utenom det vanlige, og helt utenom min ønskeliste. Men før vi går videre med det, tar jeg et historisk tilbakeblikk.

Min karriere som reder startet med en annen uventet hendelse. "Rasken" dukket opp da jeg var cirka 7 år, og åpnet bokstavelig talt en ny verden for meg. En verden på vannet. Familien hadde båt fra før, men denne båten kunne jeg bruke selv, og verden lå med ett åpen. Det tok noen år før jeg fikk bruke motoren, de første årene var det årer som stod for fremdriften, men det er nesten utrolig hvor langt man kan ro hvis man bare vil. Og jeg ville VIRKELIG.

Fatter og meg i Rasken en gang på 80-tallet.

Etterhvert vokste jeg ut av den lille 9 fots aluminumsjolla, og diverse andre båter har siden kommet og gått. Jeg har til og med vært innom kano, kajak og bellyboat underveis. Men det er kanskje noe med den første forelskelsen, for jeg har følt et savn siden Rasken forsvant. (Jeg har aldri savnet den første menneskelige forelskelsen, så det må ha noe med båten å gjøre?) Den var fantastisk i sin enkelhet, den tålte bruk og misbruk uten større problemer, mens dens lave vekt gjorde at den kunne brukes over alt. Jeg kunne til og med sjøsette den selv, riktignok en svett jobb for en liten tass siden jolla måtte dras over ett jorde, men hva gjorde man ikke for å komme på vannet når mor og far var mer opptatt av andre ting? Av mindre positive egenskaper bør nevnes et lavt fribord som gjorde den livsfarlig i litt sjø, samt et akterspeil som ikke var i nærheten av å ta av for hekkbølgen hvis man gikk brått ned fra plan.

Med Rasken utforsket jeg Skjebergkilen og senere Vansjø på kryss og tvers. Rasken ble også brukt i diverse mindre vann og elver på Østlandet. Sørkedalselva, Bogstadvannet og Årungen var blant disse. 

Beste julegaven noen sinne?

At hensikten med gaven nok er mer knyttet opp mot et oppussingsprosjekt av et hus får så være, kombinert bruk må da være en god ting? Men for å holde oss til kriteriet om en virkelig transportabel farkost, må jolla også kunne fraktes uten tilhengeren. Enten ved å bæres eller på en tralle. Målet for min del er å kunne utforske mindre vann og elver hvor jeg ikke kommer til med Frøken Evada, og da må jolla kunne fraktes en bit uten tilhenger. Dermed bør den også være lett (og liten) nok til at den kan fraktes på et biltak. Når det kommer til akkurat det å frakte båt på biltaket, er det svært viktig å sjekke i bilens vognkort hva slags vekt du har lov til å ha på taket.

Som vanlig lager jeg meg en liste over ønsker og krav når jeg skal handle noe som tross alt koster litt penger. En slik liste starter alltid med et budsjett, for en som dessverre fortsatt venter på Lotto-millionene er budsjettet avgjørende. Merk at de to andre gutta ikke har det samme budsjettet, budsjett er tross alt en personlig sak avhengig av egne økonomiske rammer og prioriteringer.

• Budsjett for jolle: 14.000,-
• Budsjett relatert utstyr 2.000,-

I "relatert utstyr" legger jeg årer, kjetting og lås. Elmotor og egnede batterier har jeg fra før og jeg må kunne gjenbruke elektronikk jeg har fra før for å holde budsjettet. Jeg har allerede to Lowrance HDS Gen 2 på RAM-feste i Evadaen så de er lette å flytte mellom båter. Da jeg oppgraderte fra StructureScan til StructureScan 3D i Evadaen i fjor, havnet det gamle utstyret i en eske i boden. Med det utstyret og de to HDSene trenger jeg bare et par kabler og en enkel ekkoloddgiver (sannsynligvis en HST-WSBL) for å få det jeg ønsker av elektronikk i en jolle. En Point-1 og NMEA2000-nettverk i tillegg hadde vært ideelt, men der setter budsjettet en lei strek foreløpig. Derimot kan det nok dukke opp en form for tralle etterhvert, den holder jeg utenfor budsjettet da den ikke inngår i "startpakken" for min del. Det er mer enn nok av vann hvor avstanden mellom vei og vann er innenfor bæreavstand, så trallen får vente.

Så må jeg lage meg en kasse og en passelig variant av rekkemontert ekkoloddgiverfeste, så alt blir portabelt siden båten blir lagret utendørs.

Det leder oss videre til øvrige ønsker:

• Lett nok til å kunne bæres (av meg) korte avstander. Dvs under 45 kilo og helst under 40.
• Stabil nok for to personer.
• Smal nok til å kunne legges flatt på hengeren. Dvs maks 125 cm.
• Mulighet for elmotor bak.
• Må kunne ros.
• Må tåle røff behandling, feks å dras ned til vannet og over iskanter.

Vekten er en viktig del av ønsket om å holde farkosten portabel. Samtidig fisker jeg ofte sammen med noen, så det er avgjørende for meg at matrosen får plass, til tross for at det går noe ut over ønsket om enkel transport. Jolla bør kunne legges flatt på hengeren, rett og slett fordi jeg har erfart tidligere at å kjøre i 80 med noe som ikke er noenlunde aerodynamisk på hengeren kan bli slitsomt (og dyrt, drivstofforbruket øker). En helt annen ting er at jeg ved å legge jolla opp ned på hengeren ikke får så mye møkk opp i båten under transporten. Det kunne selvfølgelig vært løst med ett trekk og diverse stropper, men med både trekk og jolla opp ned får jeg i pose og sekk. Siden hengeren kan kjøres i 80 km/t og totalen blir ganske lett kan det bli aktuelt å dra den med seg på familiens ferieturer.

Som nevnt har jeg en elmotor fra før jeg vil benytte, men samtidig legger jeg opp til å bruke farkosten på steder der motor ikke er et alternativ. Enn så lenge skiller ikke norsk lovverk på elmotor og forbrenningsmotor, så de fleste mindre vann har per definisjon et forbud mot begge deler. Derfor må farkosten kunne ros.

Ønsket om noe som "tåler en trøkk" går igjen i det meste jeg kjøper. Jeg er en kløne, og den egenskapen ser ut til å henge ved meg livet ut. Da er det like greit å innse sine svakheter med en gang, kontra å ødelegge ting. Jeg har også to barn, og akkurat som da jeg selv var barn, vil jeg at ungene skal kunne bruke farkosten uten at jeg skal sitte på land og bekymre meg for det materielle. Det er mer enn nok å bekymre seg for som det er for en småbarnsfar.

Basert på dette måtte det bli noe i aluminium. Glassfiber tåler ikke nok, og plastvarianter veier for mye og er dessuten leie å montere ekstrautstyr i. Gummibåt kunne vært et alternativ, men basert på kløne-prisnippet utgår de på lik linje med glassfiber. I prinsippet finnes det to varianter av aluminiumsjoller som er aktuelle, v-bunn og pram (jonboat). Det er fordeler og ulemper med begge, og Rasken var en slags mellomting mellom de. Rasken var paddeflat bak, men med en liten v foran. 

Kimple Angler 330 er et eksempel på pram.

Kimple Angler 330

Mens Alumarine 10 er et eksempel på v-bunn.

Alumarine 10

Bildene over er hentet fra aluminiumsbåt.no og West System, og ment som eksempler. De illustrerer forskjellene mellom jolla med v-bunn og prammen godt.

Jeg tenderer klart mot en pram, årsaken er først og fremst vekt. Men V-bunn har en stor fordel når det kommer til flytestabiliteten. Mer om det punktet i avsnittene under.

En ting som kan være verdt å nevne. er forskjellen i stabilitet sideveis. Slik stabilitet kan defineres på flere måter, men sier noe om hva jolla tåler av vekt på siden før den tipper rundt. Dette er særlig viktig for oss sportsfiskere, siden vi gjerne lener oss ut av båten ved landing av fangst. Det tekniske begrepet er flytestabilitet. Merk at alle alternativene på markedet skal være CE-godkjent, de er i praksis godkjent i klasse D (beskyttet farvann, den laveste klassen). CE-godkjenningen går primært på evne til å takle vind og bølgehøyde, samt at båten skal være usynkbar. Det er rett og slett ikke lov å selge båter i Norge som ikke er CE-godkjent, men godkjenningen sier pent lite om stabiliteten vi sportsfiskere etterspør.

Vi ønsker mest mulig stabilitet, det vil si at vi vil kunne legge så mye vekt på ripa som mulig før båten kantrer. Men det er stor forskjell på hvordan ulike farkoster oppfører seg når vekten på ripa øker, og det er svært sjelden produsentene opplyser om hva akkurat deres modell tåler siden det ikke er noe krav om slike opplysninger. I en ideell verden ønsker vi at litt vektøkning (feks at vi lener oss mot ripa) knapt skal føre til at båten krenger. Større belastning skal man helst merke, slik at man får et forvarsel før båten går rundt. Båtens krengning bør med andre ord øke med vekten på ripa, slik at man har en gradvis overgang. Her har v-bunnen en fordel, siden den har en jevn overgang som gjør at du ikke overbelaster stabiliteten, rett og slett fordi du merker at du skal stoppe. Med prammen er overgangen fra en båt som ligger paddeflatt, og til en båt som ligger på hodet, mer brå og uforutsigbar. Dette følger av skrogenes utforming, og er verdt å ta med seg i vurderingen. Særlig hvis familiens yngre medlemmer, eller andre som ikke er båtvante, skal bruke båten på egenhånd. I en pram må barna innprentes når de skal stoppe, mens i en v-bunn skjønner de det som regel selv med minimal veiledning. Uansett alternativ anbefaler jeg at man gjør en test av dette under trygge forhold, slik at brukerne av båten vet hvor grensene går. Som innledningen min viser, kan slike farkoster bli svært populære blant familiens yngre medlemmer, og for at den entusiasmen skal få utfolde seg innen trygge rammer er det viktig å vite hvor grensene går.

Neste steg er å sette opp en oversikt over de alternative modellene som finnes, og ikke minst å se de i praksis. Umuddelbart så det ut til at West System hadde både prammer og v-bunnsmodeller som ville være aktuelle for meg.

Besøket mitt hos West ble nyttig. Jeg fant nemlig ut at de to alternativene jeg hadde mest lyst på ikke var aktuelle for meg. Som en konsekvens av at jeg ønsker en jolle for røff bruk, er joller med klinker/ nagler ikke aktuelt. Får du en bulk ved en nagle er risikoen for lekkasje stor, og ikke minst er den konstruksjonen og frostspreng en dårlig kombinasjon. På den mer positive siden er det fult mulig å reparere lekkasjer ved nagler, man borrer ut og bruker en noe større nagle som dermed tetter lekkasjen. Får du en bulk i en sveis er det nesten like sannsynlig at sveisen gir seg, varmen fra sveisingen svekker aluminium og gjør den sprø, og det er i praksis en reparasjon som må gjøres av noen andre enn meg. Jeg ønsker meg uansett en helsveist jolle, da min oppfatning er at det skal mer til før disse går lekk og halve poenget med jolla er å bruke den tidlig vår og sen høst når glassfiberskroget til den større båten får is-skrekk. Jeg har hatt helsveisede aluminumsbåter i ulike varianter i 30 år, og har enda ikke opplevd lekkasjer.

Jeg står dermed igjen med ett alternativ, Kimple Angler 330. Neste steg blir å finne den til lavest mulig pris.

Fortsettelse følger......

Simrads beste ekkolodd ble nettopp fornyet. BSM-3 (som igjen var svært lik forgjengeren BSM-2) er blitt erstattet med S5100. Denne gangen er endringen kontra forgjengeren merkbar.

Simrad S5100

Umiddelbart er den største endringen at modulen har tre helt uavhengige ekkoloddkanaler. Med andre ord kan du koble til ekkoloddgivere som total dekker hele frekvensbåndet fra 28 til 250 Hz, med effekt tilpasset ekkoloddgivere fra 300W til 3000W. Dette betyr at man kan bruke High, Medium og Low samtidig, forutsatt at man har ekkoloddgivere til dette. Men kansje vel så relevant er at man kan ha en giver med dobbeltbånds chirp (feks TM265HL) og en enkeltbåndsgiver (feks TM185M) tilkoblet samtidig og så velge den kanalen man ønsker å bruke avhengig av dybden man skal fiske på.


Uavhengige ekkoloddkanaler betyr også mulighet for ulike innstillinger av den enkelte kanal, og ikke minst gir det mulighet for bildefremrulling uten forsinkelser fordi en kanal skal fyre av flere ekkoloddgivere i rekkefølge.


På tilkoblingssiden bruker S5100 tre sorte 9-pins porter for tilkobling av ekkoloddgivere. Den har bare en ethernetport. Her kunne jeg gjerne sett at modulen hadde tre ethernetporter, siden dette forenkler innstallasjon i båter med mer enn en skjerm. (Slik som, kremt, min båt.)


S5100 er offesielt kompatibel med alle Simrads moderne skjermer, Det vil si NSS Evo3, NSS Evo2, NSO og S2009/S2016.

YouTube:

https://youtu.be/XcbR5uIGl1o


Norske priser er ikke klare enda, men i USA ligger S5100 på 2000 USD så forvent norsk pris rundt 20-25.000,- Antatt levering fra mai 2017.

Fisken hadde tatt agnet som var rigget på en Rapala Squall kombo. Dette er forøvrig en relativt billig isfiskekombo som er artig å kjøre fisk på. Det er mulig jeg var uheldig med mitt eksemplar, men stangringene virket ikke å ha blitt enige om å stå i en rett linje. Uansett, dette har ikke stor betydning på en slik stang og den har klart seg greit på isen etter abbor og smågjedde.

Død krøkle fungerer visst på inaktiv abbor!

Abboren i Mjøsa lider ingen nød!

I stedet for å måle krefter med mjøsørret var det en godkjent abbor på 39 cm som hadde fattet interesse for krøkla som sto litt for nærme bunnen ute på 18 meters dyp. Abboren ble med hjem ettersom den ble tatt på 16-17 meters dyp. De andre krøklene var "korrekt" plassert, høyere i vannet, for å lokke forbipasserende ørret, men de ble stående urørt hele turen. For min del tok jeg dette som et tegn på at det meste av fisk var inaktiv denne dagen, og avsluttet fisket etter en fin abbor og et positivt første møte med mjøsisen.

Med fin temperatur og klart vær ble det ikke noen stor nedtur at fisket var tregt. Man må ha noen sånne dager for å sette pris på dagene hvor alt klaffer!

Neste isfisketur var lagt til NM-helga i februar. Lite visste jeg at det skulle bli et skikkelig sniperace!

Denne var bare starten på moroa!

I forkant av turen hadde jeg planlagt å prøve en kant som leverer bra med abbor om sommeren. Jeg kom sent utpå isen, og håpet om å finne noen fine abborer var ikke altfor stort. Etter hvert som jeg mistet trua på noe abborbett i det første området beveget jeg meg mot et område som vanligvis leverer fisk også på vinterstid. Målet var å friste mort med mormyshka, samtidig som jeg skulle sette ut agnfisk etter abbor/gjedde.

Pulk med portabelt ekkolodd gjør det enkelt å forflytte seg mellom hullene.

Med ekkolodd montert på verktøykasse kan den plasseres i pulken og fraktes mellom hullene. På den måten går det kjapt å lodde dybden, samt få en indikasjon på aktivitet under isen. En annen fordel med enheten jeg kjører som har GPS er at man da får brukt kartet som er laget ved hjelp av dybdekart.no. Ved å sjekke kartet på enheten med jevne mellomrom var det enkelt å bestemme hvor neste hull skulle bores. Da jeg omsider fant et område med mort, var det ikke mye "hvitt" på skjermen! Selv småmort er spennende å fiske når man ser på skjermen at de nærmer seg agnet.

Enkelt oppsett, fortom med en treblekrok og mort.

Det første jeg gjør når jeg kommer til et nytt område er å sette ut stenger med agnfisk. Fiske med agn innebærer ofte mye venting og handler for min del om å la agnfiske få mest mulig tid i vannet. Jeg passer også på å gjøre det enkelt fordi det er mindre utstyr å ta med seg på tur, og holde styr på. På bildet over har jeg tatt bilde av et meget enkelt oppsett. Snøret er 0,40mm mono bundet direkte i fortom av fluorcarbon med en treblekrok. På denne komboen har jeg valgt å droppe søkke. Sena er plassert i vippa med passe spenn og løser ut om noe fatter interessen for agnet. Snella er frikoblet med minimal motsand, kun nok til å holde vippa nede. Etter at jeg forflyttet meg gikk det ikke mange minuttene før den første vippa sto rett opp, og dagens første gjedde var et faktum. Gjedda som veide et par kilo var av den korte, tjukke typen og hadde spist en mort eller to før den tok min.

Etter dette gikk det slag i slag, med vipper som løste ut, og smågjedder som enten datt av ved iskanten eller ble kroket av på isen. Med lett utstyr beregnet på abbor ble det en meget artig og vellykket dag på isen. Det viktigste for min del var å oppleve litt action etter et par uker uten fiske.

Til slutt vil jeg skrive litt om hva man trenger foruten selve ekkoloddsenheten for å gjøre et vanlig ekkolodd klart for isfiske. Den siste tiden har det vært mye fokus i sosiale medier på nye enkle portable ekkolodd som promoteres som fullgodt alternativ ved isfiske. Jeg mener at man i stedet for å kjøpe et ekstra ekkolodd heller kan bruke litt tid på å klargjøre det ekkoloddet man bruker under sommersesongen. Dette vil være et ekkolodd man er kjent med fra før og som ofte er et bedre alternativ med tanke på kvaliteten på giver. Kjøper man en giver til Humminbird eller et av de andre kjente merkene får man en giver som kan senkes ned under iskanten slik at man får utnyttet en større vinkel. Der siste rapport er fra var isen mellom 60 og 70 cm så man er avhengig av å få giveren under iskanten og ned i vannet for å se noe mer enn rett ned gjennom søylen.


På bildet over viser jeg det eneste som trengs av ekstrautstyr til mitt Humminbird ekkolodd for å gjøre det klart for isfiske. Dette er en isgiver, kjøpt her, hos West System i Oslo. Giveren heter XI 9 20, og har en veiledende pris på 1199 NOK. Giveren kommer med en enkel bruksanvisning som viser hvordan man monterer skumgummien som senere brukes for å få riktig dybde i forhold til istykkelsen. Den viser også hvordan man fester medfølgende løftekabel som festes i toppen av giveren for å sikre korrekt vinkel hver gang man senker ned giveren i hullet. Nettopp det at giveren vinkles ved hjelp av et toppfeste gjør at man slipper å bekymre seg for vinkelen. Det er fullt mulig å ta med giveren man bruker på båten om sommeren, for de som har denne portabel. Jeg har montert min SI giver portabelt på båten og kunne i teorien brukt denne på isen, men det er vanskeligere å justere vinkelen med en sånn i forhold til en dedikert isgiver. Et annet argument for å velge en isgiver er at denne kan løftes ut av hullet ved kjøring av fisk. Da slipper man at fisken kjører seg fast i kabler. Har man montert en vanlig giver på en pinne eller stang vil jeg anta at det blir mer styr å få dette opp av hullet raskt nok.
Ellers er dette plug and play for min Helix. Den første isgiveren jeg skaffet meg viste seg å være defekt, men en kjapp prat med Flak løste dette og en ny, fungerende, giver kom i posten noen dager senere. Som norsk importør av Humminbird, viste de meget god service og kunnskap om sitt produkt!


På dette bildet ser man at skjermen er montert på en verktøykasse med fester fra Ram. I verktøykassa har jeg et 12ah fritidsbatteri og plass til alle ledninger og isgiver. Selve kassa med batteri blir med på alle turer hele året ettersom jeg har en portabel løsning også i båten. Kassa kan bæres, men med pulk blir alt mye smidigere.

Til slutt vil jeg anbefale alle som er glade i å fiske om vinteren og som har et ekkolodd liggende til å vurdere muligheten for å skaffe en tilhørende isgiver. Da får man glede av ekkoloddet også vinterstid!